Førstedamene

18 april, 2011 12:55
Ruth Selnes og Bodil Graven var blant de første kvinnene i Norsk Jernverk AS. Til tross for at de fikk en tøff start er de nå glade for at de valgte en jobb i industrien.

Ruth Selnes og Bodil Graven var blant de første kvinnene i Norsk Jernverk AS. Til tross for at de fikk en tøff start er de nå glade for at de valgte en jobb i industrien.

Hva er det Ruth Selnes og Bodil Graven har til felles bortsett fra å være kvinnfolk? –Jo, de var begge to av de første kvinnelige ansatte produksjonsarbeiderne i det som i dag er Mo Industripark. Selv hevder de at industribedriftene ble mer sivilisert etter at damene fikk slippe til. Når de ser tilbake til den tiden da de begynte er de glade verden har gått videre.

Det er blandede erfaringer fra den første tiden ved Norsk Jernverk som deles over bordet. Begge har fått gjennomgå på hver sin måte.
Ruth Selnes pensjonerte seg i 2010 etter å ha jobbet 34 år i industrien. Mesteparten av tiden jobbet hun ved det som i dag er Celsa Armeringsstål AS. Hun begynte i Grovverket ved Norsk Jernverk i 1976 og ble kort tid etterpå den første dama ”på golvet” i det daværende finvalseverket. Hun jobbet på jernbanekafeen før hun bestemte seg for å prøve lykken i industrien.
– Jeg så annonsen og søkte bare for moro skyld. Det var 200 søkere, men bare 25 jobber. Sjokket var stort da jeg ble innkalt til intervju, forteller Ruth.
Tidligere hadde hun tatt et sveiserkurs og et prosesskurs og tror selv det gjorde utslaget. Det var også et press på industrien i Rana på å ta inn damer.
– Jeg glemmer aldri det jobbintervjuet. De var to stykker og svært pågående. De stilte meg meget ubehagelige spørsmål som om jeg hadde tenkt å få flere barn og lignende. Det var en tøff opplevelse. Jeg fikk likevel jobben, og skulle få 14 dagers permisjon fra kafeen slik at jeg hadde mulighet til å komme tilbake hvis jeg ikke trivdes på Jernverket. På tross av at jeg følte meg alene i starten innså jeg før de to ukene hadde gått at jeg kom til å like meg der, sier Ruth.
Måtte jobbe dobbelt så hardt
Hun forteller at arbeidsgiveren i starten ikke visste hvor de skulle plassere henne.
– Jeg strevde mye i begynnelsen. Det var et meget hardt arbeid, og som kvinnfolk følte jeg at jeg måtte jobbe hardere enn mannfolkene for å være likeverdig. Jeg ble møtt med lav tillit, men tror jeg overrasket flere. Jøye meg, det var tøffe jobber på golvet, men jeg er glad for at jeg fikk være med å oppleve det, sier hun.
 Helt i begynnelsen fikk Ruth spørsmål fra en kollega om hun trodde at hun skulle tjene like bra som mannfolkene.
– Da svarte jeg han at det regnet jeg med at jeg skulle, hvis jeg skulle gjøre den samme jobben. Han ble veldig paff og etter hvert angret han seg nok da han så hvor hardt jeg sto på. Da han pensjonerte seg kort tid etter, kom han til meg og tilbød meg hans ”plass”. Det så jeg på som en tillitserklæring og en bekreftelse på at jeg hadde blitt godtatt, sier Ruth.
Bodil fikk en litt annen start på sin industrikarriere. Hun jobbet som bud hos en tanntekniker da hun hørte rykter om at de skulle ansette kvinner i industrien for første gang i 1974. Hun løp opp i matpausen for å søke. Da hun kom til sjefen fikk hun beskjed om å følge de andre kvinnene som var kommet. De var totalt syv stykker.
– Jeg fikk spørsmål om jeg ville jobbe som krankjører eller planlegger. Begge jobbene var regnet for å være ”lette”. Da jeg svarte at jeg ikke visste, sa sjefen at det ble krankjører. Det var en eventyrlig lønn for kvinner der oppe i forhold til flere av de andre jobbene i byen. Jeg tjente fem ganger så mye om dagen på Norsk Jernverk, i forhold til hva jeg gjorde i den jobben jeg kom fra, sier Bodil.
Tøff start
Da Bodil i 1974 kom forventningsfull på sitt først nattskift som 19 åring ble hun stoppet av portvakta som lurte på hvor hun skulle, for det var ingen damer som skulle være på jernverket om natten.
– Da jeg fortalte han at jeg skulle på jobb trodde han ikke på meg, og han måtte ringe formannen på skiftet, ler Bodil og fortsetter:
– Den første tiden her oppe var ikke veldig hyggelig. Noen av de eldre arbeiderne var veldig sinte. Jeg husker en av dem sa at de skulle ha kappet av hodet på alle kvinn-folkene og kastet dem på Ranfjorden. De følte nok at vi kom og tok de ”lette” jobbene fra dem. Det var en vanskelig tid, og det var ikke mange å snakke med, forteller hun.
Der Bodil jobbet var det ikke tilrettelagt for kvinner. De hadde ikke egen garderobe, så de måtte skifte i bøttekottet til vaskerne.
– Det sanitære var veldig dårlig og det stinket piss. Ofte sto det menn og tisset rundt omkring, men det tok fort slutt etter hvert som kvinnfolkene kom. Jeg antar at de syns det ble pinlig, ler Bodil og tilføyer:
– Det var godt for bedriften å få noen kvinnfolk ombord. Jeg tror det ble litt mer sivilisert oppførsel av det, sier Bodil.
Signerte på ikke å bli gravid
Dette var ikke de eneste utfordringene Bodil møtte. Etter hun begynte i ”varmegropa” ble hun gravid. Hun jobbet på spreng helt til åttende måned. En måned etter datteren hennes var født fikk hun telefon fra jobben som lurte på om hun ikke skulle komme på jobb snart.
– Jeg fikk ikke lengre permisjon, så jeg måtte slutte. Jeg var hjemme noen år og begynte som ferieavløser igjen i 1977. Jeg følte meg presset til å si at jeg ikke skulle ha flere barn, for jeg forsto at det lå i kortene for å bli fast ansatt. Det resulterte i at jeg måtte signere på at jeg ikke skulle bli gravid igjen, sier Bodil og rister på hodet.
Tre år etter ble hun likevel gravid, men fikk aldri noe spørsmål rundt det.
I 1989 ble den malmbaserte løypa nedlagt og Bodil ble overført som kranfører til finverket, som nå er Kombiverket, hvor hun fortsatt jobber. Der arbeidet også Ruth. Det var første gangen Ruth og Bodil fikk jobbe fulltid sammen med en annen dame.
– Jeg husker godt da Bodil begynte hos oss. Jeg hadde jobbet alene som kvinne i mange år, og endelig var det rom for litt jenteprat. Ved et senere tidspunkt gikk jeg gjennom en personlig tragedie, og da var Bodil en fantastisk støtte, forteller Ruth.
Preget av å jobbe med menn
Begge tror at den samtalen damer kan føre seg i mellom er annerledes enn den de kan føre med de mannlige kollegaene. Likevel har de trivdes svært godt i det mannsdominerte miljøet.
– Jeg har fått tilbakemeldinger fra venner på at jeg er preget av å jobbe mye med menn. Det er i form av mer bannskap og at jeg tør å si ting mer rett ut, ler Bodil.
Det er ingenting å si på trivselen til de to damene. Ruth forteller at hun har likt seg så godt at hun til og med kom på jobben da hun var syk. Den ene gangen endte på sykehuset.
– Jeg gikk på jobb med feber og var svimmel og dårlig. Utpå dagen ble jeg veldig blek og måtte gå i garderoben å sette meg litt. Der svimte jeg av, og sykebilen kom og hentet meg. Det var nok kroppen som sa stopp. Jeg er oppflasket med at man skal på jobb uansett, men ser i ettertid at man ikke skal det for enhver pris, sier Ruth.
Lyste opp tilværelsen
Bodil roser stadig sin venninne Ruth og sier at hun var et lyspunkt for mange i bedriften. Hennes personlige, så vel som kvinnelige egenskaper, savnes av flere kollegaer.
– Hun gjorde så mye trivelig for skiftet sitt. Hun styrte og stelte, kokte egg og skjemte bort mannfolkene, skryter Bodil.
Ruth sier hun syns det er hyggelig med alle de positive tilbakemeldingene hun har fått.
– Vi blir godtatt og føler oss likverdige. Vi føler at vi blir satt pris på. Det var bare helt i begynnelsen det var problematisk – da alt var nytt og fremmed for begge kjønn. Nei, når vi ser tilbake er vi glade verden har gått videre, sier begge muntert.
Det har tatt tid sin tid å få likestilling, særlig i de mest mannsdominerte yrkene.
– I dag er det et helt annet syn på å ansette kvinner til industrijobbene. Når bedriften søker etter lærlinger frir de til begge kjønn. Alle damene vi har snakket med sier de har følt seg veldig velkomne her. Vi blir mer respekterte nå, og satt pris på. Noen menn opplever også at det er lettere å snakke med damer om personlige ting. Det må være damer i industrien, det er bra for alle det, sier de to fornøyde industridamene.