Et langt liv i industrien

12 juli, 2012 15:09
Jeg fikk mange bekjentskaper som jeg har kontakt med den dag i dag. Det er rart med det – når du jobber tett med folk i 15 – 20 år – da glemmer du dem ikke, sier Jens Johansen.

Jeg fikk mange bekjentskaper som jeg har kontakt med den dag i dag. Det er rart med det – når du jobber tett med folk i 15 – 20 år – da glemmer du dem ikke, sier Jens Johansen.

Les saken i PDF

Jens Johansen har et langt liv bak seg i Ranaindustrien. Kontaktene og vennene han fikk, er den viktigste bagasjen.

– Da jeg var i ungdomsåra tenkte jeg som mange andre gjorde. Der man har vokst opp, har familie, venner og mulighet for en arbeidsplass, kunne man ha en trygg fremtid. Jeg visste at Jernverket hadde behov for flere ingeniører, og nettopp det var årsaken til at jeg valgte Trondheim ingeniørhøgskole. Og jobb, det fikk jeg, forteller den nå pensjonerte ingeniøren Jens Johansen.
Rett i jobb
Før han begynte på studiet måtte han ha 12 måneder praksis fra en metallurgisk bedrift. AS Norsk Jernverk kunne tilby praktikantplass i forkant av studiet. Sammenlignet med lærlingstillinger var det også bedre betalt. Pengene han klarte å spare var viktige da studietiden startet. Høsten 1962 begynte han ingeniørstudiet i metallurgi. Praktikanttiden ved Jernverket skaffet han kjennskap til industrien, og de kunne tilby han jobb allerede før han var ferdig.
– Vi kunne ikke så mye om det å lage jern og stål da vi kom rett fra skolen, det var først og fremst teori vi hadde lært. Imidlertid viste praktikanttiden seg å være nyttig. Jeg startet i prosessmetallurgisk avdeling Sankt Hans 1966, og jeg jobbet da i gammellabben hvor MIP AS nå holder til. Min oppgave var å sikre stålkvaliteten. Fra stålverk, gjennom utstøping, varming/valsing og oppfølging av spesialprodukter – noen ganger hadde jeg ansvaret helt frem til kundene. Det var interessant å komme inn i jobben, og å få bruke det man hadde lært i det praktiske arbeidet var spennende, mimrer han.
Divisjonalisering og omstilling
I 1984 kom divisjonaliseringen ved Norsk Jernverk. Da fikk Jens ny jobb ved avdeling for produksjonsplanlegging, der han planla stålproduksjonen og jobbet med salget av halvfabrikater – billetts, bloms og slabs. Arbeidet var knyttet til den malmbaserte løypa. Den innebar at de tok ut malm fra Dunderlandsdalen, via oppredning i Vika, som så ble sendt opp til jernverket, sintret i sinterverket og smeltet i de 6 råjernsovnene. På slutten av 1980-tallet startet omstillingen av Jernverket og mange jobber ble endret. For Jens betydde det nye muligheter da han fikk jobb i det nyoppstartede Fesil Rana Metall. Første januar i 1990 var han i gang i ny jobb.
– Selskapet Fesil hadde produsert ferrosilisium før vi begynte her. Så det var først og fremst nytt for Rana. Derfor var det godt vi hadde samarbeid mellom de ulike avdelingene i Fesil. Vi hadde erfarne kollegaer i Trondheim og Kyrksæterøra som kunne hjelpe oss. Rana Metall skulle produsere standard FeSi-ferrosilisum som på starttidspunktet opererte med høye priser. Imidlertid, etter bare noen måneders drift, stupte prisene helt ned i kjelleren. Senere ble heldigvis produksjonen ved verket lagt om til mere høyverdig produkter som naturligvis var bedre betalt, men for meg krevde det ikke annet enn at jeg måtte sørge for å holde en rekke andre råvarer på lager. Det var og er helt nødvendig for å få et godt produkt. Etter det jeg har skjønt i dag så var denne omstillingen veldig viktig for at de kan selge produkter i markedene i dag, forteller han. I Fesil jobbet han med å legge rammer for produksjonen gjennom å følge opp råvarer og leverandører.
– Jeg fikk mange bekjentskaper som jeg har kontakt med den dag i dag. Ikke bare internt i Fesil, men også eksternt. Leverandører og kunder. Det er rart med det – når du jobber tett med folk i 15 – 20 år – da glemmer du dem ikke. Sist jeg var i Oslo på cupfinale var jeg sammen med en tidligere leverandør i Wilsonrederiet. Det er jo litt spesielt når man forsetter samarbeidet, eller vennskapet, også etter arbeidslivet. Du får ikke mange slike som du kan kjenne lenge og da er det viktig å ta vare på de vennene man har.
I jobb som i idrett
1. oktober 2005 gikk han over i pensjonisttilværelsen med AFP. I starten var overgangen i hverdagen uvant. På søndagskveldene var det underlig at han ikke skulle opp på arbeid morgenen etter.
– Jeg har ikke hobbyer som fisking, fjellturer eller ski. Jeg lærte ikke å tre mark på en angel. Når jeg var i rette alderen løp jeg alltid etter denne ballen da. Jeg har spilt fotball og vært dommer ganske mye i mitt liv. Så når du har interesse for noe, holder man gjerne på med det hele livet. Så lenge jeg er frisk er det bra å ha noe å holde på med, sier han.
Jens er nå med i dommerkomiteén i Nordland fotballkrets, hvor han organiserer dommere til fotballkamper i regionen. Rana har alltid vært hjemme og han angrer ikke på arbeidslivet.
– Jeg kikket litt på ditten og datten, spesielt i den perioden da oljeindustrien startet opp lenger sør. Det var store muligheter og for mange var det et eventyr. Heldigvis for meg ble ikke det noe av. Jeg hadde familie, og arbeidet innebar mye reising. Du kan si jeg sto overfor et valg om hva jeg skulle gjøre videre. Jeg valgte familien. Likevel var det en god del arbeid, og interessen for fotball gjorde at jeg var litt for lite hjemme. Jeg må si at det ikke er min skyld at det har gått bra hjemme, der må jeg nok skylde på kona. Krista har vært tålmodig.
– Hva vil du gi i råd til unge som starter i industrien?
– Selv om bedriftene man jobber i er ferdig etablert, handler det ikke bare om å gjennomføre drift, men om å jobbe for utvikling. God kontakt mellom ledelse og kollegaer er også av stor betydning. Det er som i idretten. Har man ikke et godt samarbeid sosialt så kan man få problemer med å levere gode resultater, som er avgjørende uansett hva man gjør, sier Johansen.