Kjeftesmelle og en likendes kar

12 juli, 2012 14:03


Jo mer arbeid vi fikk, jo artigere var det, sier Villy Høgås, som fortsatt trives med jobben og gjerne jobber nærmere 50 timer i uka.

Det er få – om noen – som gjør ham rangen stridig som superveteranen i Mo Industripark. Han startet for 60 år siden som flisgutt ved A/S Norsk Jernverk, og han er fortsatt i fullt virke i eget firma.

Villy Høgås ble født 13. desember 1937. Han blir altså 75 år til vinteren. Han ser ut som en langt yngre mann, og han holder da også koken som om han var det, til tross for en utblokking av pulsåra.

Og hemmeligheten bak hans virksomhet: Ja, den er hardt arbeid, kombinert med god forretningsteft, bruk av i hovedsak egen-renoverte og brukte maskiner samt noen nye spesialkjøretøy, og en entusiastisk og lojal arbeidsstokk.
Gründer og sjef i snart femti år, Villy Høgås er en levende legende, og han jobber fortsatt åtte til ti timer, seks dager i uka. Han trives best ute der de utfører oppdrag, på anlegg eller i maskiner, blant de ansatte. Kontorstolen hans er på ingen måte nedslitt!
Han er heller ikke redd for å si fra. Han innrømmer gjerne at han noen ganger sikkert hadde tjent på å ti stille. Han har imidlertid temperament, han er engasjert og han liker å si ting slik de er. Noen mener han til tider kan være en kjeftesmelle, men de som kjenner ham godt vet at han slett ikke liker å la uoverensstemmelser ligge uløst. Da vil han skvære opp.
Nye ansatte kunne bli litt skvetten når han blåste ut, men ganske raskt gikk det over til latter og en skjev kommentar om at nå hadde Villy et lite anfall igjen.
For Villy har vært stor i kjeften, hele livet.
– Ja, det er klart!
Sier han. Og så kommer det litt ettertenksomt:
– Det kan nok godt hende. Men det har ikke alltid vært like lurt. Sier han og smiler.
Startet på Jernverket i 1952
Denne sommeren er det 60 år siden han begynte i arbeid ved A/S Norsk Jernverk, som den gang ennå var i anleggsperioden.
Han begynte som flisgutt fjorten og et halvt år gammel. Han startet i arbeid 24. juli 1952, med arbeidsnummer 1127. Han var da tilknyttet bygningsavdelingen. Arbeidet besto i tillegg til å være flisgutt under oppmåling av arealer, blant annet i prøvetaking av betong. Han hadde også oppgaver knyttet til kopiering.
– De var trollat med oss, de som var tre-fire år eldre enn oss. Vi som var bare 13 – 14 år gamle fikk tåle en del. Jeg husker jeg måtte ut og holde ei nivileringsstang som var fem meter lang. Jeg sto nedenfor en pall slik at jeg ikke så de andre. Så satt de inne på brakka og ropte ut at jeg måtte flytte meg litt den ene veien og litt den andre. Det var skikkelig kaldt, og det gikk ei stund før jeg forsto at de drev ap med meg.
– Jeg husker også at vi holdt stikking på kaia. Da hadde vi ikke så gode klær som vi har i dag, og jeg minnes at jeg frøs skikkelig.
Villy sluttet allerede i 1953, og han har siden ikke vært ansatt ved Norsk Jernverk. Han har derimot jobbet for Jernverket i mange år, og senere for mange bedrifter i Mo Industripark etter omstillingen i 1988-1990.
Sju år dårlig folkeskoleBak spakene, der Villy Høgås trives bedre enn de fleste andre steder. 24. juli var det 60 år siden han ble ansatt ved AS Norsk Jernverk.
Villy hevder han ikke kunne skrive eller lese da han sluttet folkeskolen, og han sier at hans verste dager var da de skulle ha eksamen på slutten av folkeskolen.
– Jeg har sju års dårlig folkeskole. Men jeg er flink til å regne i hodet, sier Villy.
Likevel: Villy var en tiltakslysten gutt, og viljesterk også. Det fortelles at han har en uslåelig rekord fra den gamle folkeskolen på Ytteren. Der hadde guttene konkurranse om hvem som klarte å ligge i vedkassa lengst. Problemet var at de ble oppdaget av de voksne. Villy satte seg fore at denne rekorden skulle han ha. Han snek seg inn på skolen før skoledagen startet, og la seg ned i vedkassa. Der lå han musestille hele skoledagen, og da klokka ringte ut spratt han opp fra vedkassa.
Selv om han ikke var en kløpper i skolefagene var han ivrig etter praktisk arbeid. Før han fikk jobb på Jernverket grov han grøfter for hand. Det var grøfter for vannledninger.
Dilla på kjøretøy
Villy var mest interessert i å skru på biler og maskiner, og han klarte å skaffe seg lærlingplass hos Auto Dehlin, som lå på Fjøstomta nederst i Lars Meyers gate. I 1953 begynte han så på bilverkstedet i byen, der han var i fire år. Her fikk han sin fagutdanning, som mekaniker. Han ble tidlig inspirert av far og brødre til å gå den retningen. Faren var lokfører og senere drosjesjåfør. Faren var en av de første i Mo i Rana som fikk egen bil, og det inspirerte både Villy og brødrene.
– Bror min, Finn, sa en gang: Tenk! Jeg fikk jobb på Jernverket med å kjøre Jeep. Og så fikk jeg i tillegg betalt for det!
Etter at han var ferdig mekaniker jobbet han ei kort tid hos Brødrene Møllersen. Der lærte han å kjøre lastebil og bulldoser.
Så bar det i militæret, der han også holdt på med kjøretøy og reparasjoner av disse. Da han kom hjem var Villy 20 år gammel. Han begynte da å jobbe for sin bror, Rudolf Høgås, som var medeier i Høgås & Ramstad. Her var han fra 1958 til 1961.
Da jobbet han tidvis igjen inne på Jernverkstomta, der han kjørte bulldoser. På terminalområdet lå skinnegangen 60 – 70 cm over lagernivået. Her ble resten av området fylt opp med hjelp av bulldoser til samme nivå som skinnegangen.
– Det artigste var å sitte bak spakene på en bulldoser og planere et helt område, sier Villy.
Eget firma i 1963
Han jobbet hos sin bror fram til 1961. Da startet han egen bedrift sammen med Rolf Venes. De gikk sammen om å kjøpe en bulldoser, en helt ny Cat D4. Det var denne dagen firmaet startet opp, og samme dag ble han også far for første gang, til dattereren Siv. (Roger ble født åtte år senere, og han jobber i dag i firmaet sammen med Villy.)
25. april i 1963 skilte de lag, som gode venner og vel forlikte. De hadde litt for forskjellig interesser, viste det seg. Rolf Venes startet det som ble Venes Verksted, og Villy startet eget maskinfirma. Neste år kan firmaet feire 50-årsjubileum.
Fra starten hadde Villy da en gammel gravemaskin og to bulldosere. Gravemaskinen kjøpte han for 4.000 kroner. Denne kjørte han i 3 – 4 år på toskift, inklusiv lørdager (da var det lørdagsjobbing).
– De første årene var tøffe, og det ble jobb tidlig og seint.
Gravemaskinen hadde en tosylindret båtmotor, med luftstart, og et slåmaskinsete av jern.
Han husker imidlertid også ulempene ved jobben. Når det var kaldt om vinteren var det ekstra kaldt å sitte på setet på bulldoserne. De var åpne uten hytte.
– Du satt med urinrørsbetennelse hele vinteren.
En av jobbene var inne i Stålverket, der de gravde frem slagg foran gropene. Det var en jobb som pågikk jevnt over annen hver søndag, når Stålverket sto. De tok ut slaggen fra de tre elektrostålovnene, en stor og to små.
Villy minnes også jobber i høytidshelger, som at de trimmet koks to-tre nyttårsaftener. Jobben besto i å trimme koksen med bulldoser i kokslagret og ned i bingene i Råmateriallageret. I dag skjer dette med hjullastere.
– Bulldoserne var lette å kjøre, sier Villy.
Svigermoren forbarmet seg over ham og skaffet ham en saueskinnspels. Det bedret litt på situasjonen. Etter ei tid skaffet de seg hytter til bulldoserne, som de første i Rana. Da ble jobben som i en helt annen verden.
Til tross for mye jobb minnes han denne tida som ei god tid. Kona støttet ham aktivt for at han skulle kunne bygge opp firmaet.
– Jo mer arbeid vi fikk, jo artigere var det. Det er litt merkelig å tenke på nå, for det kan virke som om det i dag er en hemsko å få jobb.
Villy var for eksempel med på å bygge veien til Småvatnan. En hel sommer kjørte han bulldoser der.
– Vi var utilgjengelig i lang tid. Da fantes det ingen mobiltelefon, og der oppe var det heller ikke fasttelefon.
I 1967 tok han over slaggkjøringen fra Stålverket. Den gang gikk også LD-verket.
Villy har vært med på å kjøre slagg i 40 år. Etter at ei kran falt ned gikk de over til å kjøre ut slagg med hjullastere.
– Det var bare artig, og jeg har kjørt mye slagg.
Etter at slaggen kom ut ble den kjørt til Svortdalen. Der doset de den ut med bulldoser, om lag der slaggtippen til Vale er i dag.
– Tidligere lå det også mye granulat der. Svortdalen var en gang et dalsøkk inn mot Mofjellet, før den ble fylt opp.
Villy mistet slaggkjøringa for om lag seks år siden.
– Det var grusomt å miste jobben med slaggkjøring på Stålverket etter 40 år!
Flysertifikat
Villy er en mann som har jobbet bak spakene i et langt liv.
Han har også flysertifikat, og det er noe han er stolt over. Han har flydd i 45 år. Han har flydd landet rundt, og også mye ned til Europa. Han har benyttet det aktivt i forbindelse med å kjøpe inn brukte maskiner og deler.
Etter ei tid fant han ut at han hadde behov for å kunne ta med flere passasjerer i flyet, og da måtte han ha utvidet flysertifikat.
– Jeg dro over til USA og kunne ikke et ord engelsk. Der fikk jeg flysertifikat på seks uker.
Han hadde A-sertifikat før han dro over. Målet med turen var å utvide dette til sertifikat for instrument- / trafikk- og flermotorsertifikat. Det klarte han.
– Jeg hadde skaffet meg ei bok med spørsmål og svar om flynavigasjon. Jeg pugget 1000 spørsmål og svar. Det berget meg, og jeg klarte å få 87 av 100 svar riktige.
Da han kom hjem til Norge måtte han konvertere sertifikatet til norsk sertifikat. Det gikk også bra.
– Å fly var en guttedrøm. Da vi begynte å fly var den gang da det var artig å fly. Jeg har hatt flysertifikat i 45 år, og jeg flyr fortsatt.
Han har også hatt sju fly, det første kjøpte han i 1969. Nå har han to, og det ene flyet har plass til sju. Snart skal han og ”guttene”, altså de ansatte, fly ned til Hamar og Lillehammer. De skal blant annet besøke Norsk Vegmuseum på Lillehammer.
– Nå går det ikke an å fly lenger. Avinor har innført parkeringsavgift for fly. Og prisene på flybensin er så høye at det ikke lenger lønner seg.
Jeg bruker to timer på å fly til Oslo. Da bruker jeg bensin for 2700 kroner hver vei. Med avgiftene koster det 6000 kroner, sier han.
Hundrevis av kjøretøy
Villy har gjennom firmaet eid utallige kjøretøy gjennom tidene, og enda flere har han styrt med spaker eller ratt.
Han har først og fremst kjøpt inn brukte maskiner og kraner. De har de overhalt og reparert selv og satt dem i drift.
– Vi fikk dem til å fungere. Jeg kjøpte også fra utlandet.
Han har hatt over 100 maskiner gjennom de knapt 40 årene som han har hatt firmaet i drift. Kun to av disse har han tapt penger på.
Villy kjøpte ny veihøvel i 1975. Om det var teft eller flaks kan være en sak for de innvidde. Villy hadde i hvert fall sett behovet for å kunne tilby tjenester med en moderne veihøvel, blant annet til Jernverket. Det som vel kan kalles flaks var at denne investeringen skjedde sommeren før tidenes snøvinter i Rana. Etter en snørik høst endte det ut med snøfall uten like, gjennom hele desember og januar. Den veihøvelen gikk døgnet rundt det meste av vinteren.
Han har også hatt både lektere og ferger. Fergen ble ingen suksess, da planen var at han kunne frakte maskiner med den og legge til fergekaier og kjøre maskinene rett på land. Det lot seg imidlertid ikke gjøre, for det viste seg at det kun var fergeselskap som fikk benytte fergekaier.
– Bortsett fra et par stykker, så har jeg tjent på alle maskinene jeg har kjøpt.
Han har også hatt mange utfordrende oppdrag. Å frakte store konstruksjoner eller store dumpere fra Mo til Storforshei og Rana Gruber har absolutt vært blant disse. Røssvollbrua er den største flaskehalsen, men ved hjelp av egne kraner fikk de løftet både dumperne og konstruksjonene over brua og kjørt dem opp til Storforshei.
Femtitimers arbeidsuke fortsatt
I dag teller maskinparken om lag 25, med alle kraner og maskiner. De har verksted i Mo Industripark, like vest for Svabo inne ved Mofjellet. I tillegg har de lokaler på Ytteren, som i dag først og fremst er garasje og lager.
Villy jobber fortsatt mye, mer enn de fleste. Det blir åtte til ti timer om dagen, fem – seks dager i uka. Han har seks ansatte i firmaet, inklusive sønnen.
– Nå har jeg lønn fra NAV, i og med at jeg er over 67, smiler han.
Hans barn, datteren som driver frisørsalong på Mo, og sønnen som jobber i familiefirmaet, er medeiere i firmaet.
Før påske i 2012 fikk de oppdrag fra Ruukki Profiler AS om å delta i demontering av alle fem kranene i stripperhallen. Villy deltok også i dette arbeidet. Han er fortsatt en arbeidskar så god som noen.
Like etter påske var han på Valseverktaket og deltok da de demonterte den første av pipene over gropene i profilverket.
– Pipa var 42 meter høg, og vi tok den ned i åtte-ti deler. Pipa var av stål, med murverk inni. Hver bit veide 7 – 8 tonn, og krana som løftet ned bitene har en løftekapasitet på 15 tonn.
Vi skar av bit for bit med lanse, og vi måtte skjære bitene slik at vi unngikk at murverket falt ut.
Deretter bisto de med to kraner for demontering av de tre siste pipene.
Mange undrer seg over hvorfor en mann i hans alder fortsatt er så aktiv i firmaet.
– Det er gleden ved arbeidet. Det har vært interessant og artig hele tiden, og det er det fortsatt.
Sier en av de mest synlige av arbeidets hedersmenn i Ranaindustrien gjennom seksti år.
Han vil nok sette sitt preg på virksomheten i Ranaindustrien i flere år fremover.