«Den røde byen» – et tilbakeblikk

Støvutslipp fra Norsk Jernverk hadde liten oppmerksomhet i oppstarten. Bildet viser utslipp av rødrøyk som gjorde Mo i Rana til "Den røde byen".

Støvutslipp fra Norsk Jernverk hadde liten oppmerksomhet i oppstarten. Bildet viser utslipp av rødrøyk som gjorde Mo i Rana til «Den røde byen».

 

En sen høstdag i 1961 ble brått støvplagen i Mo i Rana tydelig og akutt. Før dette tok man støvutslipp fra Jernverket som en naturlig ulempe ved Norges industriflaggskip. Da ble brått situasjonen en annen; med ny teknologi på Stålverket veltet det helt uforberedt for innbyggerne store mengder rødstøv ut fra pipene. Mo i Rana ble med ett «Den røde byen».

 

Utslipp til det ytre miljø hadde liten oppmerksomhet da A/S Norsk Jernverk startet opp i april 1955. Produksjonen vokste gradvis i Jernverkets første fem år, og med det også støvnedfallet. I 1960 var produksjonen på om lag 650.000 tonn til sammen ved Råjernverket og Stålverket. Ved Råjernverket var det da fire ovner, og ved Stålverket var det to produksjonslinjer, der den ene linjen omdannet flytende råjern til stål, og den andre smeltet stål fra skrap – elektrostålverket.

 

Rødrøyk i 1961

For å få en bedre omdanning fra råjern til stål ble anleggene i Stålverket bygd om, fra det som het Bessemer- til LD-prosess. Det førte til høyere temperatur i prosessen, som ga avgass av jernoksider, som utgjorde hele 90 prosent av røyken. Den hadde en rødbrun farge; rødrøyken. Første dag med rødrøyk var 10. november 1961, da det heller ikke nå ble bygd renseanlegg, selv om andre stålverk hadde dette.

Allerede ved det første røykutslippet kom reaksjonene. Befolkningen var sjokkerte, og det gikk brått opp for folk at dette kom til å bli permanent, med mye rød røyk over byen, flere ganger i timen, gjennom hele døgnet.

Krav om rensing kom raskt, men det tok tre år før det første kom på plass, i 1964. Det var et renseanlegg med store mangler, og misnøyen stoppet derfor ikke hos naboer og befolkning. Som følge av klagene ble det i 1966 startet et omfattende måleprogram for nedfallsstøv, med i alt satt opp 13 målestasjoner blant annet i Mo i Rana og på Gruben. Naboer reiste sak mot Norsk Jernverk i 1966, og saken kom først opp for retten høsten 1969. Den mest kjente protestaksjonen mot rødstøvet var imidlertid Husmoraksjonen, som eksploderte vinteren 1969-70.

 

Myndighetene på banen

Først i 1962 etablere man et offentlig organ; Røykskaderådet, som ble forløperen til det senere SFT, og i dag: Miljødirektorat. Røykskaderådet behandlet konsesjonssøknader fra industribedrifter og andre, knyttet til luftforurensing. NILU – Norsk Institutt for luftforurensing – ble opprettet i 1969.

På denne tida begynte de politiske partiene å ta opp miljø og naturvern i sine partiprogram.

Den første fristen for tiltak som Røykskaderådet ga Norsk Jernverk skulle innfris sist i 1966, og fra 1968 ble det så gitt flere konsesjonskrav. Før dette var ikke tida moden for strenge krav til bedriftene, og økonomiske forhold ble tillagt langt større vekt enn miljøhensyn. Med 1970-tallet ble fokus mye endret. 1970 ble det europeiske naturvernåret, vi fikk den første naturvernloven, og den ble gjennombruddet for det moderne natur- og miljøvernet.

 

Ny kurs ved Jernverket

Stemningen snudde på slutten av 1960-tallet. I 1967 fikk Jernverket ny toppsjef, med Per Blidensol, og det var også kommet flere yngre personer inn i ledende stillinger. Generaldirektør Dagfin Efjestad hadde tidligere hevdet at innbyggerne måtte tåle røyk siden de var så heldige å ha fått plassert Jernverket i Mo i Rana.

Det ble nå en holdningsendring ved Jernverket i forhold til miljø og utslipp. I 1967 gjennomførte man en omfattende kartlegging av alle støvkilder. Tiltak for å redusere rødstøvet fikk førsteprioritet, mens støvet fra Pelletsverket ble rangert som nummer to.

Første investering var renseanlegg for elektrostålverket i 1969, samtidig som renseanlegget for LD-verket fikk en klar forbedring. Rødstøvet forsvant likevel ikke, og først da det i 1975 ble det gjort en full ombygging av LD-verket, med nytt våtrenseanlegg, og da fikk man kontroll med rødstøvet.

På slutten av 1960-tallet var de totale investeringene i rensetiltak på 10 mill. kroner, og dette økte til 110 mill. kroner i perioden 1973-76. Målinger fra denne perioden av støvnedfall viser at det i 1966 falt ned om lag 20.000 tonn støv. I 1976 var dette redusert til om lag 2.600 tonn.

Mo i Rana var i ferd med å gå inn i en ny tidsepoke. Perioden for «Den røde byen» Mo i Rana var over, i konkret betydning.

 

Økt produksjon – mindre støv

Det er flere grunner til at Jernverket tok tak i støvproblemene fra slutten av 1960-tallet og i tiårsperioden framover, og disse virker sammen. Både lokale, nasjonale og internasjonale faktorer spilte sammen, der økonomi, teknologi, opinion og politikk inngår. Holdninger i lokalsamfunnet, i bedriftens ledelse og hos de ansatte hadde også betydning.

Samtidig med påtrykk fra samfunnet rundt, fra myndigheter og opinion, så var det en kraftig økning av produksjonen ved Jernverket. Pelletsverket, ovn 5 og 6 ble satt i drift i 1964, sammen med Rana Gruber, samt Norsk Koksverk som egen bedrift.

Produksjonen ved Jernverket økte nesten til det dobbelte, i mengde produsertr råjern og stål, fra 1960 til 1975. Dette hadde stor betydning for mengden av støv som falt ned over Mo og nærmeste områder. Dette var mest merkbart til litt etter 1965, med flere nye verk. Fram til rensetiltakene ble effektive midt på 1970-tallet, førte økt produksjon direkte til mer støvnedfall.

Det er verd å notere at det var relativt liten oppmerksomhet knyttet til krav om renseteknologi ved oppstarten av Koksverket i1964.

 

Omstilling – nye rensetiltak

Etter 1980 var fokus i stor grad rettet mot omstillingen som måtte komme. Den internasjonale stålkrisa etter 1975 rammet hele stålindustrien i den vestlige verden, og det førte til en omfattende strukturendring og nedbygging. Jernverket merket dette kraftig, og i 1988 vedtok Stortinget omstilling av statsindustrien. Norsk Koksverk ble lagt ned og Råjernverket ble bygd om til smelteverk for ferrosilisium (Rana Metall) og for ferrokrom (Norsk Ferrokrom, senere Elkem Rana).

De nye smelteverkene fikk strengere krav fra myndighetene i forhold til utslipp, og de norske rensekravene for industri var av de strengeste i verden.

De tre første årene ble det investert 127,5 millioner kroner i miljøtiltak, og i årene etter ble det ført videre med store miljøinvesteringer for alle smelteverkene, også det tidligere Stålverket. Samlet utgjorde dette 433 millioner i perioden fra 1989 til 2003. Med de strenge, norske rensekravene framsto bedriftene i Mo Industripark som de reneste i sitt slag.

 

Svevestøv opp i debatten

Ved inngangen til 2000-tallet kom et nytt begrep inn i dagligtalen i Rana: Svevestøv. Mens man i alle årene snakket – og dels forbannet – nedfallsstøvet, og spesielt rødstøvet, så hadde forholdene blitt betydelig bedre enn det man mintes fra 1960-tallet. Støvutslippene hadde imidlertid ikke forsvunnet. Små støvpartikler, så små at de svevde oppe i lufta over byen, skapte irritasjon, og også problemer for enkelte.

Det første måleprogrammet for svevestøv kom på Gruben i 1989, og i 1998 på Mo Kirkegård. Fra 2002 ble så målemetodene lagt om, til kontinuerlige målinger, i motsetning til stikkprøver en gang i uka. Måleresultatene ble da mer korrekt, og de fanget også opp variasjoner fra dag til dag og gjennom døgnet.

Mo i Rana har – og hadde – en spesiell utfordring, i forhold til andre byer, ved at industrien ligger så nært til bebyggelsen. Plasseringen av Jernverket oppe på platået gjorde det kanskje også mer utsatt i forhold til støv, på grunn av vær- og vindforhold.

Fra 2004 fram til 2006 økte problemene med høyt antall døgnoverskridelser for svevestøv, økt konsentrasjon av svevestøv og økt støvnedfall. Dette toppet seg i 2006. Redusert vedlikehold på stålverksbygget til Fundia Armeringsstål AS var en viktig grunn. Målinger viste nå at det diffuse støvutslippet fra bygget var seks ganger høyere enn det bedriften hadde rapportert fra utslipp fra skorsteinen.

I august 2006 ble Fundia Armeringsstål solgt til Celsa Group. Bedriften skiftet både navn og holdning til støvbekjempelse. Bygget ble tettet, og det reduserte nivået av svevestøv i Mo i Rana. Nasjonalt folkehelseinstitutt undersøkte nivåene av svevestøv, og de mente dette kunne ha negative helsevirkninger for mottakelige grupper. SFT gjennomførte en større kartlegging av svevestøvet i Mo i Rana, der Molab og Det norske Veritas deltok. Det førte til flere nye og utvidede tiltak.

Flere bedrifter fikk skjerpet sine utslippstillatelser, blant annet Fesil Rana Metall som fikk halvert mengden støvutslipp. Ombygging av produksjonsprosessen ved Celsa Armeringsstål, samt nytt renseanlegg ved SMA Mineral, var viktige bidrag i å redusere støvproblemet. Det førte sammen med skjerpede krav til en ytterligere halvering av støvnedfallet fra 2006 til 2009.

Det hører med til historien at støvoverskridelsene i 2006 fikk lokalpolitiske følger, ved at det ble stilt egen liste ved kommunevalget i 2007; Miljøliste Rana, som fikk representanter i kommunestyret i de to følgende periodene.

 

Stadig mer skjerpede krav

Kravene fra myndighetene har blitt stadig skjerpet. Grenseverdien til døgnmiddel for svevestøv er redusert fra 70 mikrogram per kubikkmeter luft til 50. For årsmiddel er grenseverdien senket fra 50 til 40, og i 2016 til 25 mikrogram per kubikkmeter luft.

Det er et klart sterkere fokus fra myndigheter på betydningen av strenge miljøkrav. Det har sammenheng med så vel holdninger hos myndighetene, i opinionen og hos bedriftene, i tillegg til teknisk utvikling og økonomisk mulighet. Internasjonale avtaler har bidratt til sterkere fokus på miljø og forurensing.

Det ti år lange samarbeidet mellom bedriftene i Mo Industripark, Rana kommune og Statens vegvesen bidrar i dag aktivt til å redusere støvproblemene, og tiltakene ser også ut til å bli mer målrettede. Samtidig er det summen av de mange tiltakene som til sammen gjennomføres ute i bedriftene, i forhold til feieprogram, beplantning, med mer, har gir resultat over tid. Dette er en prosess som krever aktiv innsats hver dag.

Som en positiv konsekvens av støvproblemet i Mo i Rana er det bygd opp en solid fagkompetanse på støvmålinger og andre miljømålinger lokalt. Sintef Molab er i dag landsledende på dette feltet, og de har oppdrag over hele landet. Dette er med på å sikre mange arbeidsplasser, samtidig som det bidrar til å skjerpe innsatsen i Mo i Rana for å finne fram til gode tiltak for å redusere støvnedfall og svevestøv.

Mo Industripark AS har nylig vedtatt en ambisiøs strategi, der reduksjon av utslipp til ytre miljø er en av tre hovedområder for «MIP Bærekraft». Sentralt i denne satsingen er arbeidet med å knytte forskning og utvikling, samt kompetanse fra utdanningsinstitusjonene, tettere inn i dette arbeidet.

Kjernen i strategien er nødvendigheten av å kunne møte klimautfordringene samtidig som man kan drive lønnsom industri i et land som Norge. Det krever at man også møter befolkningens forventninger til et bedre miljø.

Historien om støvnedfall og svevestøv i Mo i Rana vil derfor få et nytt kapittel om få år.