Gjenvinning i historisk perspektiv

Først etter stålkrisen i 1975 ble det fart på gjenvinning ved Norsk Jernverk. Gjenvinning var likevel en viktig del av grunnlaget ved Norsk Jernverk helt fra starten.

Det er mye symbolikk i at den første produksjonen som startet ved Jernverket i Mo i Rana var smelting av jernskrap i elektrostålovnen. Det skjedde 19. april 1955, og tre dager senere ble strømmen slått på for ovn 1 i Råjernverket. Da første tapping skjedde den 16. mai var også produksjon av CO-gass i gang, som biprodukt ved råjernprosessen. CO-gassen ble benyttet til blant annet til oppvarming i emneovnene i Valseverket og til øsetørkere i Stålverket.

Selv om man ikke brukte begreper som gjenvinning eller resirkulering for 60 år siden, så ble det utført omfattende energigjenvinning og gjenvinning av materialer og gasser helt fra starten av ved A/S Norsk Jernverk.

Intern ressursutnytting

I 1955 var det to små elektrostålovner i stålverket. Her ble skrap smeltet, i tillegg til at det ble tilsatt skrap i prosessen for omdanning av flytende råjern til stål. Man smeltet altså skrap, men i liten skala i forhold til dagens skrapsmelting.

Ni år senere, da ovn 5 og ovn 6 ved Råjernverket startet opp, økte også produksjonen av CO-gass. Samtidig sto Pelletsverket ferdig og startet produksjonen, og her benyttet de primært CO-gass til oppfyring i stedet for olje.

Samme år, i 1964, startet Rana Grubers oppredningsverk i Vika, samtidig med A/S Norsk Koksverk. Sammen med disse ble også Vikabandet bygd, for å transportere koks og slig til Jernverket. Som del av Vikabandet var det lagt ei rørledning der kjølevann fra råjernovnene ble overført til oppredningsverket. Det ble benyttet som prosessvann, og det utgjorde store mengder lett temperert vann; 0,75 kubikkmeter i sekundet. Til sammenligning var byens forbruk da på 0,16 kubikkmeter i sekundet.

1976 – resirkulering som satsingsområde

Utover 1950- og 1960-tallet økte gjenvinning av energi, gasser og materialer, i takt med økt produksjon og flere produksjonsmåter. Omfanget var imidlertid lite, og det som ble gjort var i liten grad begrunnet i ressursforvaltning og miljø. Dette endret seg, og med naturvernåret i 1970 fikk man økt fokus på miljø.

Stålkrisa som slo inn over den vestlige stålbransjen i 1975 viste seg å være svært omfattende. Det hadde blitt bygd opp en produksjonskapasitet som var alt for høy i forhold til etterspørselen i markedet. Krisa slo inn kun to år etter den omfattende oljekrisa, og begge deler rammet industrien hardt. Det førte til grunnleggende endring i bedriftenes fokus, der økonomi, miljø og ressursbruk kom i sentrum. Ved AS Norsk Jernverk fikk dette et tydelig uttrykk i Plan 1976-79, som la stor vekt på «resirkulering».

– Den senere tids utvikling har lært oss at naturressursene må utnyttes på en bedre måte enn vi hittil har vært vant til å gjøre. Dette er nødvendig av hensyn til å forlenge varigheten av ressursene og på grunn av den sterke prisstigning på råstoffer som malm, energi og vann som er vesentlige faktorer i jern- og stålproduksjonen.

Dette skrev Per Bakken, som da var driftsdirektør ved A/S Norsk Jernverk, i Vårt Verk i 1976.

Her framgår det at Jernverkets totale energiforbruk i 1976, omregnet til olje, var på om lag 400.000 tonn i året.

Elektrisk energi utgjorde om lag 40 prosent av det totale energibehovet i 1976, og koksmaterialer var den største energibæreren, med vel 45 prosent. Energikostnadene utgjorde om lag 20 prosent av de totale driftskostnadene i 1976.

Det var startet resirkulering av energi ved Jernverket på flere felt. CO-gassen er nevnt, og den representerte i 1976 en besparelse på 15 prosent av samlet energiforbruk. Det var tydelig at det ennå var økonomiske begrunnelser for satsing på resirkulering. Det førte imidlertid til flere utviklingsprosjekt, som fikk langsiktig betydning.

Slagg som ressurs

Rana Sandindustri AS er et tidlig eksempel på en gjenvinningsbedrift som knyttet seg opp mot Jernverket. I 1977 var bedriften en av de første til å utnytte biprodukter, gjennom å foredle granulat, som et biprodukt fra råjernproduksjonen, til blåsemiddel for bruk ved sandblåsing av blant annet stålkonstruksjoner. Bedriften ble et lite industrieventyr, men mistet sitt råstoff da den malmbaserte stålproduksjonen opphørte i Mo i Rana i 1989. Råjernproduksjonen ga årlig 230.000 tonn slagg midt på 1970-tallet. En tiendepart av slagen ble ført tilbake i prosessen, via sinterverket. En del ble solgt som «granulat», og det ble brukt til veibygging, til planering på bygge- og anleggsplasser, samt at noe ble sendt til sementfabrikker.

Stålproduksjonen ga i tillegg 100.000 tonn slagg, og denne inneholdt mye jern. Fram til 1973 var det kun de største bitene med jerninnhold som ble trukket ut for omsmelting. Fra 1973 ble det så gjennomført en omfattende gjenvinning av stålverkslaggen fra de gamle deponiene. Her ble jern trukket ut fra restmassene, og deretter ble restmassene benyttet til fyllmasse.

De beregnet at slaggjenvinningen ville gi vel 50.000 tonn jern i året for omsmelting.

Det ble også arbeidet med flere mulige måter å utnytte slagen på, sammen med glødeskall, skrap, støv og kalk.

– Ny teknikk, knapphet på innsatsmaterialer, økte priser, og en større interesse generelt for ressursutnyttelse har ført til at vi nå driver gjenvinning av verdifulle elementer i en rekke av avfallsproduktene, uttalte Per Bakken.

Fjernvarme og fiskeoppdrett

Til tross for stort press på effektivisering på 1980-tallet, var det likevel noen viktige hendelser som kom til å peke framover. Det gjelder etablering av et fjernvarmeselskap i 1986 og etablering av fiskeoppdrettsselskapet Stålfisk AS med smoltproduksjon fra 1987.

Stålfisk AS startet produksjonen i mai 1987. Grunnlaget var fordelene ved å utnytte overskuddsvarme fra smelteovnene og temperert vann. Første leveransene av smolt var i 1988.

Midt på 1970-tallet startet man utredning om man kunne utnytte overskuddsvarme, eller «spillvarme», og her var Norsk Dampkjeleforening og Institutt for Atomenergi samarbeidspartnerne, med støtte fra Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF).

Da det i 1983 forelå en varmeplan for Mo, at fjernvarmeutbygging basert på spillvarme fra Norsk Jernverk var samfunnsøkonomisk gunstig, ble det inngått samarbeid mellom Norsk Jernverk AS og Helgeland Kraftlag A/L. En viktig motivasjon for Kraftlaget var at den planlagte utbyggingen i sentrumsnære områder av Mo i Rana ville gi kapasitetsproblemer i det elektrisitetsnettet.

Den første kilden til fjernvarmen var emneovnen i profilvalseverket. For spissfyring ble det valgt å bruke CO-gass. Rana kommune hadde startet arbeidet med et gågatenettet i sentrum, med store gravearbeider, som var gunstig å kombinere med utlegging av fjernvarmerør. Som kompensasjon for at kommunen forskutterte rørnettet for fjernvarme, skulle Jernverket kostnadsfritt levere fjernvarme til fotballbanen på Moheia. Byggestart for første byggetrinn var 20. mai 1986.

Omstilling – nye grep

Det ble store endringer i holdningen til miljø og gjenvinning etter midten av 1980-tallet. Det falt i tid sammen med Stortingets vedtak om omstilling av Norsk Jernverk AS i juni 1988. Dette igjen hadde stor betydning for holdninger og krav til miljø, forurensing og gjenvinning i årene som kom. De fleste bedriftene, både nye og de som ble videreført, bygde miljøaktiviteter inn i kvalitetssikringssystemene sine, som forpliktet dem både mot myndighetene og i forhold til kunder og naboer. Dette ble en viktig intern og ekstern forpliktelse, og en forutsetning for fortsatt arbeid for forbedring av miljøet ved industrien i Rana.

Med omstillingen oppsto det mange nye selskap og nye strukturer, blant annet dagens Mo Industripark AS, som er driftsselskapet i industriparken. Den skrapbaserte stålproduksjonen var vedtatt videreført, og i 1990 var smelting av skrap til stål en hovedaktivitet innenfor gjenvinning. Da hadde man tillatelse til å produsere inntil 400.000 tonn stål.

Adm. dir. Øystein Bjørge skrev i Stålfolket i 1990 at de gjennom resirkulering av jernskrap hadde kompetanse innenfor resirkulering generelt.

– Vi vurderer nå om vi bør utnytte denne posisjonen til å utvikle et nytt forretningsområde som både vil styrke eksisterende virksomhet og utvide vår samfunnsnyttige rolle, skrev Bjørge.

Hovedstrukturen for industriparken ble lagt ved etablering av de nye selskapene, blant annet det avtalemessige grunnlaget for hvem som skulle ha ansvar for hva og hvem som hadde rettigheter til hva. Dette avtalegrunnlaget har vist seg å være både framsynt og viktig for å fremme all form for gjenvinning i tida som fulgte. Det ga grunnlag for at avfall og biprodukter fra en bedrift kunne utgjøre råstoffet for en annen bedrift, samtidig som dette ble gjort på en lønnsom måte.

På dette grunnlaget skulle det vokse fram en rekke aktiviteter for gjenvinning i Mo Industripark.

En viktig satsing var miljøteknologi, og i september 1989 ble Terrateam Norsk Miljøteknologisk senter AS etablert.

Målsettingen for selskapet var å kunne tilby produkter, kunnskap og tjenester som kunne løse eksisterende og framtidige miljøproblemer lokalt, regionalt og på landsbasis. Deres forretningsidé var «å bygge opp et internasjonalt anerkjent selskap for industriell miljøteknologi i Mo i Rana. Selskapet skal starte og gjennomføre langsiktig anvendt forskning og produktutvikling. I tillegg skal Norsk Miljøteknologisk Senter bli en betydelig leverandør av anvendt forskningskompetanse, produkter, prosesser og andre miljøtjenester i Norge og andre land.»

Med etableringen av selskapet pekte man ut en strategi, som samtidig synliggjorde en ny profil. Eierne fra starten var Aquateam A/S, Norsk Vannteknologisk Senter AS, Nordland fylkeskommune, Rana Invest AS og Norsk Jernverk AS. Her var det både lokalt, regionalt og nasjonalt eierskap, kombinert med faglig spisskompetanse. Selskapet ble viktig blant annet gjennom rensingen av Koksverkstomta, og er i dag videreført i Miljøteknikk Terrateam AS, som er en betydelig aktør innenfor miljø og gjenvinning.

I 1995 hadde man kommet opp i en samlet energigjenvinning på nesten 350 GWh, noe som tilsvarte strømforbruket til mer enn 12.000 boliger. CO-gass fra daværende Elkem Rana var den viktigste kilden til energigjenvinning, med 240 GWh.

Omfanget av gjenvinning hadde også vokst på en rekke andre områder, som hydrogen fra Rana Kjemi, varmeenergi i form av temperert vann til blant annet smoltanlegget, og gjenvinning av slag, rensestøv og ildfastmaterialer.

I tillegg hadde man benyttet avgangsmasse fra Rana Grubers oppredningsanlegg til utvikling av store nye områder mot fjorden fra 1987 til 1992, der områdene Søndre felt, Midtre felt og Nordre felt ga hele 655 dekar ny tomtegrunn til Mo i Rana. I alt ble det lagt ut 4,5 mill. tonn avgangsmasse.

«Det grønne skiftet» videreføres og styrkes

Mo Fjernvarme AS ble etablert som eget selskap i november 1999. Tre år tidligere hadde man bygd ny hovedforsyning for fjernvarmen, nå med uttak i en røykrørskjele knyttet til renseanlegget ved Fesil Rana Metall. Den ga en energimengde på 40 GWh, og samtidig ble fjernvarmenettet utvidet i byen. På 2000-tallet ble fjernvarmenettet ytterligere utvidet, og det ble også bygd ytterligere en røykrørskjele ved Fesil Rana Metall.

Mo Industripark AS fikk i tillegg bygd to minikraftverk, knyttet til det eksisterende vannforsyningsnettet. Det første ble bygd inne i Mofjellet, i vannverket til industriparken, for å utnytte fallhøyden i det eksisterende vannløpet. Dette minikraftverket produserer 20 GWh, i et eksisterende vannløp. Senere ble det bygd et minikraftverk i hovedavløpet til industriparken. Til sammen produserer de to minikraftverkene 24 GWh.

En annen viktig form for gjenvinning er silicastøvet fra Fesil Rana Metall. Dette er et verdifullt materiale, som selges under navnet microsilica og benyttes blant annet som innblanding i betong og kunstgjødsel.

Industrien i Rana har i lang tid arbeidet aktivt innenfor det som i dag benevnes som «Det grønne skiftet». Den nye og økte satsingen på gjenvinning fra og med 2015, gjennom «MIP Bærekraft», løfter dette arbeidet opp på et nytt og mer solid nivå, og med sterk satsing på å bringe forskning, utvikling og utdanning tett inn i disse prosessene.

Derfor har da også Mo Industripark AS satt seg som mål å utvikle en grønn industripark i verdensklasse.

Tags: Gjenvinning, historie, Norsk Jernverk, Skraphåndtering, Stålkrise

Categorised in: Gjenvinning, Industriparknytt, Skal ligge på fremsiden