Fv. Før jul kom statsminister Erna Solberg på besøk i Mo industripark. Der møtte hun flere med lang erfaring fra industrien. Ekteparet Anton og Bodil Graven var blant dem.

Et helt arbeidsliv på samme sted

26 januar, 2018 13:00

Anton Graven gikk inn porten på Norsk Jernverk i 1966 for å legge seg opp lommepenger. Åtte år senere, i 1974, kom Bodil inn samme port. Det var starten. Året etter var de gift.

– Vi hadde møttes før, men det var der vi ble forelsket. Det gikk fort. Vi forlovet oss høsten 1974 og i 1975 giftet vi oss. Da hadde vi allerede ei lita jente på seks måneder, smiler Bodil Graven.

Ved utgangen av 2016 var arbeidslivet i Celsa Armeringsstål over, og Bodil ble pensjonist. Ved påsketider året etter gikk også Anton Graven av med pensjon. Men under en familiedag for Celsa i Klokkerhagen ble han spurt om å bidra litt til.

– Det kom en forespørsel om jeg kunne gi en håndsrekning og lære opp en person, og støtte opp litt når det var lite folk. Så jeg jobbet et par måneder i høst, og det er meningen jeg skal jobbe fram mot mars, Forteller han.

– Det har vært godt å bli pensjonist, men etter 4-5 måneder hjemme, savnet jeg kollegene, legger han til.

– Du ble vel lei av å være hjemme med kjerringa, sier Bodil spøkefullt.

Godt miljø
Anton Graven har over 50 år bak seg i industriparken. Da han startet i 1966 var det bare meningen at han skulle jobbe der i 4-5 måneder. Han hadde gått ett år på framhaldsskolen, et mer praktisk rettet alternativ til realskolen, etter de obligatoriske sju årene på folkeskole. Faren til en kompis var leder for driftskontoret på laben på Norsk Jernverk. Han gikk med på at 15 år gamle Anton kunne få bære post i noen måneder.

– Planen var å være der over vinteren, før jeg skulle finne på noe annet. Men jeg ble der i 50 år. Man fant seg jo til rette. Det er et godt miljø og gode kolleger, uttrykker han.

Kvinnene inntar Jernverket
For Bodil Graven ble det tre år på realskolen og ett år på folkehøyskole i Trøndelag. Da hun kom tilbake til Rana etter året på Bakketun i Verdal, var det få jobber for kvinner. Hun jobbet en periode som bud for Adresseavisen, før hun fikk jobb som bud for en tanntekniker.

– I en matpause hørte jeg at de skulle ta inn kvinner på Jernverket. Da gikk jeg opp og snakket med personalsjefen som satt i gulbygget. ”Følg etter de der” sa han, og pekte mot 5-6 kvinner som var på vei inn porten. Dermed kom jeg inn sammen med den gjengen som en prøveordning. Det hadde aldri vært kvinner i produksjonen før, mimrer hun.

Økonomisk ble det en ny hverdag for henne. Der hun før hadde tjent 100 kroner i uka, tjente hun nå 100 kroner skiftet. Men nokså kjapt ble hun gravid med parets første barn. Hun jobbet fram til hun var i åttende måned. Da fikk hun permisjon uten lønn i tre måneder.

– Hun var den første produksjonsarbeideren som ble gravid. Det var ikke tatt høyde for det, forteller Anton.

Det endte med at Bodil måtte slutte en periode. Hun returnerte som ferieavløser i 1977 og ble der frem til utgangen av 2016.

– I starten var vi på ulike skift. Vi traff hverandre omtrent kun i de tre ukene med ferie på sommeren. Vi hadde barn, og uten barnehage måtte vi få kabalen til å gå opp helt på egenhånd. Anton måtte være våken til jeg kom hjem fra skift. Jeg vet nesten ikke hvordan vi fikk det til, sier Bodil.

– Det var andre tider, føyer Anton til.

Bred erfaring
Etter å ha jobbet som bud ett års tid, startet Anton mot slutten av 60-tallet med å preparere prøver på laben. Da han fylte 18 år ble han prøvetaker på Koksverkkaia og Jernverkskaia. Så ble det militærtjeneste, før han returnerte til industriparken og begynte i varmegropa og delvis stripperhallen. Da den malmbaserte løypa ble lagt ned i 1989, søkte både Anton og Bodil seg over til kombiverket, som da het finverket.

– Jeg begynte noen måneder før Bodil. Jeg var kranfører samt litt her og litt der. Etter hvert ble jeg prosesskontrollør, altså en av de som godkjenner sluttproduktene – måling, veiing, strekking. Der har jeg vært siden 1993/94, forteller Anton.

Omstillingen
Gjennom 1980-tallet skjer det en omfattende omstrukturering og effektivisering ved Norsk Jernverk. I 1988 besluttet norske myndigheter å legge ned den malmbaserte stålproduksjonen og konsentrere den skrapbaserte produksjonen om ett verk – i Mo i Rana. Beslutningen kom etter mer enn ti år med omstrukturering av internasjonal stålindustri, som følge av stålkrisen i 1975.

Råjernverket ble som følge av omstillingen bygd om til produksjon av ferrolegeringer. Fundia Armeringsstål ble startet opp i 1992 i kjølvannet av omstillingen og stålverket og armeringsvalseverket ble etablert som et selskap. I 2006 ble foretaket ble kjøpt opp av spanskeide Celsa Group som i 2007 opprette selskapet Celsa Armeringsstål.

– Det er takket være spanjolene det er drift i dag, de har satset stort, påpeker Anton Graven.

Etter omstillingen tok både Anton og Bodil fagbrev som metallformer. Først Anton, og så Bodil etter at han var ferdig drøyt tre år senere. Det var en utfordrende periode.

– Han var bort hele tiden – først jobb, og så skole etter jobb. Da han var ferdig noen år senere, var det min tur. Det var tungt å gå på skole. Matte og kjemi var fagene jeg dumpet i på realskolen, så jeg var veldig stolt av at jeg fikk tatt det fagbrevet! Vi gikk opp i lønn også, forteller hun.

Møtte Erna Solberg
Før jul var de tilbake i parken. Anledningen var at Erna Solberg var på besøk i forbindelse med Agenda Nord-Norge konferansen som ble avholdt på Mo i 2017. Statsministeren tok seg tid til å møte flere som har svært lang fartstid fra noen av bedriftene i industriparken, og ekteparet Graven var blant dem.

– Jeg er ikke akkurat på den siden politisk. Men hun virket som et veldig sympatisk menneske. Det var lett å kommunisere med henne selv om man kanskje hadde litt ærefrykt i utgangspunktet, sier Anton.
Pensjonisttilværelsen går med til å nyte livet på hytta på Sleneset, ta vare på hus og hjem, og sosialisering med venner. Et langt liv med skiftgang har gjort at de ikke alltid har hatt mulighet til å delta når det har skjedd noe sosialt.

– Vi har jobbet skift tre av fem helger i alle år, da var det sjelden det traff når det var sosiale tilstelninger. Det har vært mange ganger vi har måttet melde avbud, mimrer Anton.

– I løpet av det året jeg har vært ute av parken, har jeg truffet og snakket mer med venner enn tidligere. Det er fint, avslutter Bodil.