Industrihistorie i Rana

Industrien i Rana kan vise til en 120-årig historie. I vår fortelling om industrien deler vi den opp i tre: tidlig industriutvikling,  tiden med Norsk Jernverk og tiden etter omstillingen til privat industri.

Divisjonalisering og stålkrise

I 1988 besluttet de norske myndigheter å legge ned den malmbaserte stålproduksjonen og konsentrere den skrapbaserte produksjonen om ett verk – i Mo i Rana.

Beslutningen kom etter mer enn ti år med omstrukturering av internasjonal stålindustri, som følge av stålkrisen i 1975.

Fram til 1975 steg verdens stålproduksjon jevnt og trutt i takt med den økonomiske veksten. Men treet vokste ikke inn i himmelen. Midt på 1970-tallet flatet stålforbruket ut på ca. 700 millioner tonn pr. år.
Stålverkene ble kastet ut i den største økonomiske krisen vesten hadde opplevd siden harde tredveårene.

I 1979 vedtok Stortinget plan 1980 – 1984. Målet var å øke lønnsomheten i Jernverket gjennom en utvidet og mer effektiv produksjon. Imidlertid viste deg seg at å arbeide seg inn i nye eksportmarkeder ble betraktet som svært vanskelig. Stålmarkedet var strengt regulert av importkontroll og andre virkemidler. Beveget man seg inn på andres enemerker ble man møtt med øyeblikkelige mottiltak. Systemet ble spøkefullt omtalt som en «terrorbalanse», og i denne striden var Norsk Jernverk som en spurv i tranedansen å regne. Konsulentfirmaene Habberstad og Hartmark Iras la i oktober 1987 fram en rekke rapporter.

På ny ble Jernverkets strategiske svakheter fokusert. Stålbasen var for liten sammenlignet med de malmbaserte verkene på kontinentet, elektroråjernet var i alt for liten grad benyttet til høyverdige produkter, det var en stor overkapasitet av skrapbasert stål i konsernet, og kostnadene måtte ned. Konsulentene la fram en rekke alternativer, som varierte fra full nedleggelse til full drift. Jernverket presenterte seg et eget forslag som vant fram til sist.

Vinteren og våren 1988 var en skjebnetung tid for Rana-samfunnet. Arbeidsstokken både ved Jernverket og Koksverket rustet seg til kamp om en sak som handlet om framtida. Skyene i horisonten syntes mørke. Demonstrasjonstogene var lange. Mange opplevde at nedgangstidene allerede var begynt, og en del hadde allerede pakket flyttelasset.

Stortinget vedtok den 9. juni 1988 å avvikle statens eierskap i Norsk Jernverk, som ledd i en omfattende omstilling av den statseide industrien i Mo i Rana.

Ute i verden var ærverdige stålverksbyer forfalt til ruinparker i stålkrisens kjølvann. En slik skjebne skulle ikke bli Rana til del. I tillegg til en omstilt hjørnestein Norsk Jernverk skulle kommunen få nye steiner å hvile sin eksistens på. Stortinget bevilget derfor 983 millioner til omstrukturering av Jernverkskonsernet. For å etablere nye virksomheter i Rana ble det gitt en ««Rana-pakke» med 500 millioner kr, fristilt jernverkskraft og nedsatt arbeidsgiveravgift over 5 år. Rana var på ny inne i en dramatisk omstilling.

Demonstrasjon 1989

Omstilling og privatisering

Skillet mellom Mo Industripark AS og Mo Industripark skjedde som følge av avviklingen til AS Norsk Jernverk.

En god del av infrastrukturen – bygninger, veier og materiell ble overført fra Norsk Jernverk til Mo Industripark AS som leier dette ut til bedriftene i Mo Industripark. I AS Norsk Jernverk var det staten som eide og driftet hele virksomheten. I dag er det ulike bedrifter som tar seg av transportoppgavene, stålproduksjon og annet.

Forskjellen på Mo Industripark AS og Mo Industripark

Mo Industripark er et industriområde med om lag 115 bedrifter og mer enn 1850 ansatte. (2013)

Mo Industripark AS er et eiendoms- og driftsselskap som eier store deler av bygningsmassen og infrastruktur og leier det ut til bedriftene i industriparken.

Det er flere årsaker til at omstillingen i Rana ble vellykket:

-Sentralt står samvirkningen mellom politisk mot på nasjonalt nivå, og de gode forutsetningene som Rana hadde gjennom stor teknisk og industriell kompetanse. Når vedtaket først var fattet var det også stor lokal aksept for beslutningen. Ranværingene sto på og gjorde en stor egeninnsats for å lykkes.
– Det var vilje til å skaffe nødvendige ressurser, både kapital og tilgang på elektrisk kraft. Dette ble så kanalisert gjennom et godt lokalt virkemiddelapparat.

– Endelig hadde Rana også en god porsjon flaks. Tidspunktet var gunstig, og det ble truffet en rekke heldige beslutninger. I sum førte dette Rana og industrien inn i en meget gunstig utvikling.
Som bakteppe for omstillingen var ønsket fra Staten om å ikke lenger å være en dominerende industrieier. De internasjonale ”kjørereglene” var under stor endring, ikke minst gjennom Sovjetunionens fall og inngåelsen av EØS-avtalen. I tillegg hadde stålindustrien i Europa vært under en omfattende omstrukturering gjennom ti år, som hadde ført til forbud internasjonalt mot statsstøttet industri.

Omstillingen i Ranaindustrien var i stor grad en kombinasjon av en svært omfattende ”outsourcing”-prosess, en vellykket privatiseringsprosess, og senere også en internasjonaliseringsprosess.

Der det tidligere var en bedrift er det nå over hundre som driver med en høy grad av effektivitet og innovasjon. Det er dette som er grunnlaget for industriparkkonseptet.

Hva er en industripark

Industriparkkonseptet innebærer at den enkelte bedrift kan konsentrere seg fullt og helt om sin forretningsidé, mens det praktiske i hovedsak allerede er tilrettelagt. I umiddelbar nærhet finnes det firma som tilbyr tjenester som vedlikehold, IKT, energi, engineering, logistikk, regnskap, renhold, arkitektur, byggtekniske løsninger og mye mer. Det er en klar økonomisk fordel å dele på felles infrastruktur og tjenester.

Samtidig er det fri konkurranse og hver bedrift står fritt til å velge de samarbeidspartnere de ønsker. Dette gir en sunn og effektiv driftsform, der både leverandører og kunder har mulighet til gunstig utvikling av egen virksomhet. Samtidig er noen oppdrag så store eller mangfoldige at de bare kan løses sammen med andre. I industriparken skjer dette blant annet gjennom felles anbud, nettverksamarbeid eller leverandør-utvikling.

Ny prosessindustri og oppvoksten av verkstedsindustri

Ferrolegeringer

Råjernverket ble som følge av omstillingen bygd om til produksjon av ferrolegeringer.  31. januar 1989 startet rivingen ved ovn 5 og 6. Etter full ombygging av ovn 6 kunne Rana Metall – senere Fesil Rana Metall – sette strøm på ovnen og fra høsten 1989 var produksjonen av ferrosilisium i gang. I begynnelsen av februar 1990 var også ovn 5 ferdigbygd, og derved var begge ovnene ved bedriften i full drift.

I de fire minste ovnene skulle det produseres ferrokrom (Norsk Ferrokrom) og andre ferroprodukter (Norsk Ferro). De fikk kort virksomhet, og allerede i mai 1990 overtok Elkem de to ferrobedriftene. Elkem Rana startet så produksjon av ferrokrom. Elkem drev virksomheten frem til juni 2002. I februar 2003 kjøpte det brasilianske storkonsernet CVRD (senere Vale) smelteverket fra Elkem. Etter ombygging og modernisering av smelteovnene, sinterverket og råmateriallageret startet produksjon av manganlegeringer. Bedriften i Rana fikk navnet Rio Doce Manganese Norway, som ble endret til Vale Manganese Norway våren 2009. Vale solgte bedriften i november 2012 til Glencore, og virksomheten fortsetter med samme produktspekter under navnet Glencore Manganese Norway.

Miras og Momek

Utvikling av en verkstedsindustri i Rana skjøt fart med opprettelsen av Miras AS.
Miras AS kjøpte aksjemajoriteten i Multimaskin den 1/7-1993, og to år senere overtok de alle aksjene i selskapet. Miras eide da en stor del av verkstedindustrien på Helgeland.
Bak Miras sto Rana Invest (RI), og RI og Miras hadde også aksjemajoriteten i selskap som Grotnes Verksted AS, Rana Hydraulikk AS, og Excon AS i Sandnessjøen.

Dette vokste så frem til å bli Miras-konsernet, som ble Nord-Norges største verkstedskonsern.

I mai 1998 startet tre unge menn egen bedrift; Mo Mekaniske Verksted AS. I løpet av kort tid vokste bedriften til 12 . Wiggo Dalmo var frontfiguren i det unge og ekspansive selskapet senere døpt til MoMek Group AS.

Veksten i MoMek, som ble kallenavnet til selskapet, fortsatte i årene som kom, og snart var MoMek en lillebror som ville utfordre storebror Miras.

En levende industri

I motsetning til AS Norsk Jernverk forgår alle operasjoner på bedriftsøkonomiske prinsipper. I 2010 ble det gamle profilverket, eid av av Rautarukki AS, nedlagt etter 50 års drift. I 2012 skiftet Vale Magalese eier til Glencore. Noen faller fra, noen skifter eiere andre vokser frem. Finanskrisen i 2008 slo tungt inn på over industrien i Rana, men antall ansatte er på høyde med aktiviteten under Jernverkstiden. Det jobber stadig med nye prosjekter og muligheter som kan skape ytterligere aktivtet i fremtiden for Mo Industripark.

Det jobbes på flere fronter med ulike prosjekter som kan skape ytterligere aktivitet i Mo Industripark.

Flere kilder til Ranas nyere industrihistorie

– Malm, makt og mennesker : Ranas historie 1890-2005 / Hilde Gunn Slottemo 2007
-Lokal omstilling : en analyse av lokale og strukturelle betingelser for omstilling i ensidige industrikommuner : eksempelet Rana / av Inga Lena Grønlund (1997)
-Drømmer av stål : A/S Norsk jernverk fra 1940-årene til 1970-årene / Anne Kristine Børresen 1995
– Fra ensidighet til allsidighet : oppfølgingsrapport nr 3 om sysselsettingsutviklingen i Rana / av Inga Lena Grønlund (1993)
– Fra ensidighet til allsidighet : oppfølgingsrapport nr. 2 om sysselsettingsutviklingen i Rana / av Even Høydahl og Inga Lena Grønlund (1992)