Industrihistorie i Rana

Industrien i Rana kan vise til en 120-årig lang historie. I vår fortelling om industrien deler vi den opp i tre: tidlig industriutvikling,  tiden med Norsk Jernverk og tiden etter omstillingen til privat industri.

Politisk drakamp

«Det er nasjonale selvbergingsproblemer som er så viktige at man må ta dem opp til løsning nesten uansett hva de koster og hvilken økonomisk risiko man løper. Et slikt problem er jernsaken,» skrev Aftenposten i en lederartikkel i 1939. Da hadde en statelig jernkomite lagt frem at forslag om bygging av et jern-, stål-, og valseverk i Mo i Rana. Men saken var eldre en som så.

Jernsaken

Den 6. November 1900 holdt professor Johan H. L. Vogt et foredrag i Polyteknisk forening i Oslo hvor han tok til orde for å reise et jernverk i Ofoten. Vogt var opptatt av å utnytte norsk jernmalm og mente at det på sikt også ville være fornuftig med et jernverk i Dunderlandsdalen. Jernsaken fenget norske sinn så mye at stortinget i 1907 oppnevnte en komite for å utrede «Spørgsmålet om elektrometallurgisk fremstilling av jern og stål.» Allerede da var norsk jernproduksjon knyttet til jernmalmen og fossekraften Norges naturgitte fortrinn.

AS Norsk Staal

De første seriøse planer om et jernverk i Rana duket opp under første verdenskrig. Da var stålmangelen så prekær at to statelige komiteer arbeidet med problemet. Det første valseverket Norsk blikkvalseverk ved Bergen så dagens lys i 1916. Samme år opprettet ingeniørene Emil Edwin og Hjalmar Johansen AS Norsk Staal for å utvikle en ny metode for framstilling av mykt, smibart svampjern i elektriske flammeovner. Selskapet sikret seg malmrettighetene i dunderlandsdalen, mens elektrisiteten skulle overføres fra statseide Glomfjord kraftverk. Meningen var at jernverket i Mo i Rana skulle «…fremstille jern i stor skala i konkurranse med Europas masovner.» Imidlertid møtte Norsk Staal finansielle, tekniske og markedsmessige problemer. Men prosjektet kunne blitt interessant. Edwins «Norsk Stål-prosess» er i prinsippet lik den såkalte HyL-prosessen som i dag regnes blant de beste metodene for framstilling av svampjern.

AS Norsk Jernverk

I de politiske partiers fellesprogram i 1945 sto det kort og godt: «Jernsaken må løses». Jernverkskommisjonen foreslo et norsk jernverk bygd så raskt som mulig. I motsettning til på 1930-tallet rådet det i 1946 enighet om at bare staten hadde rygg til å bære et så stort økonomisk løft som ble beregnet til å koste 207 millioner kroner. Den 10 juli 1946 vedtok stortinget å reise et norsk jernverk. Ingen representanter stemte mot selve saken, men et mindretall stemte for en annen lokalisering. I debatten betegnet handelsminister Lars Evensen det nye jernverket som «…det største industrielle engangsløft vårt land har tatt.»

Anleggsperioden

En enorm Infrastruktur ble bygget i løpet av 7 år. Det som skulle bli et av Norges største industrivirksomheter og et av verdens mest moderne industrianlegg ble forandret fra skogkratt og lyng til et anleggsområde på mange dekar. Vannfosyning, kraftforsyning, kloakk, akveduktsystem og jernbane fra kaia er noen av fasilitetene som måtte på plass før byggingen av selve råjernverket og profilverket startet . Bygging av jernverket tok ni år (ikke tre, som opprinnelig planlagt); det kostet 500 (ikke 250) millioner (utredningen i 1945 stipulerte 207). Driften ved Norsk Jernverk startet i april 1955, da etterkrigs-tidens sterke etterspørsel var blitt kraftig redusert og prisen likeså.

Presentasjon av status for jernverket (utdrag små glimt fra et stort jernverk)

Skjematisk fremstilling av prosessen

Den 19. april 1955 kl. 22.05 ble stålovn 2 tappet for første gang. 35 tonn med flytende stål fløt ned tapperenna og i støpeøsen. «En ny provins er lagt til landet», skrev Arbeiderbladet på lederplass dagen etter. Den 16. mai ble råjernovn 1 tappet for første gang etter 3 ukers forvarming. Få av de involverte hadde sett flytende jern og slagg før. Men den drevne råjernverkssjefen rapporterte om «en imponerende innsats fra de ansatte i oppstarten av verdens største elektriske jernsmelteovn». Den 22. april «kom de første stålblokker dansende nedover rullebanen» til den første vals i blokkverket. Odd Myrvold var på plass som valsestiller: «Jeg husker godt den første blokka, fra den begynte sin stanging i valseparet til den forlot oss gikk det ca. Et kvarter. I dag tar samme operasjon vare noen få minutter», fortalte han med stolthet i Vårt Verk i 1959. Myrvold var blant nøkkelpersonellet som bedriften sendte på opplæring. Først ved Surehamar Jernverk i Sverige, deretter et år i USA og til sist et opphold i Scounthorpe, England. Andre arbeidere dro til Spigerverket, Tyskland eller England.

Det moderne Rana vokser frem

I 1923 ble Mo utskilt som ladested med 1450 innbyggere på vel tre kvadratkilometer, rammet inn på alle kanter av vidstrakte Nord-Rana. Professor Sverre Pedersen utarbeidet en byplan etter hagebyens prinsipper, der gatene slynget seg gjennom det idylliske terrenget, med sentrum i en hovedakse som strakk seg fra den vordende jernbanestasjonen til den vordende byparken.

Stemningen var optimistisk. Men både Mo og Nord-Rana var lutfattige kommuner i mellomkrigstida. I perioder gikk hver tredje arbeidsføre person uten arbeid. Bergverkene ga et visst oppsving og Nordlandsbanen førte med seg noe velstand på slutten av 1930-tallet. Men da storindustrien kom, tok folk i mot den med åpne armer.

Mo kommune så i 1939 for seg en framtidig handels- og håndverksby med ca. 5000 innbyggere. Men Jernverket feide alle planer og perspektiver til side, og rammene for de lille bysamfunnet ble sprengt. I løpet av tyve år tredoblet Mo og Nord-Rana folketallet fra vel 8.000 til vel 26.000. Byen Mo doblet innbyggertallet to ganger, først mellom 1946 og 1949 og så enda en gang mellom 1950 og 1960.

Jernverksbyen ble en demning mot flyttestrømmen fra Nord-Norge. Fra fjern og nær strømmet folk til Mo for å delta i reisingen av Jernverket. De første årene kom godt over halvparten av anleggsarbeiderne fra Mo og Nord-Rana. 1952 var rekordåret med 568 nyansatte som tok fatt på reisingen av fabrikkbygninger og montasjen av ovner og valseverk. 60 av innflytterne i 1952 kom fra Sør-Norge og 236 fra Nord-Norge, mange av dem var fiskerbønder fra Helgelandskysten.

Av en arbeidsstyrke på 1400 som startet driften ved Jernverket i 1955, var en stor andel under 40 år og bare 200 var ugifte. Det oppsto raskt bolignød da så mange familiefolk strømmet til Mo. I første omgang bosatte mange seg i tyskerbrakker som var bygd om til leiligheter med innlagt vann, men uten avløp. I neste omgang måtte Jernverksbyen bygges.

Jernverket ble, noe motvillig, den største boligreiseren på Mo – viktigere enn MoBo. I perioden 1949 til 1955 førte bedriften opp 504 arbeider- og funksjonærboliger. 900 familieleiligheter fikk støtte i form av tilskudd, lån eller materielle ytelser. I alt investerte Jernverket 30 millioner kr i boligbygg fram til midten av 50-tallet. Jernverket hadde ytt vel 10.000 kr i tilskudd til hvert husvær bedriften satte opp, og det var langt mer enn noe annet norske industriforetak hadde gjort. Bedriften opparbeidet også en del boliggater med vann, kloakk og asfaltering, og bygde ut sykehuset. Fra Jernverket strømmet det elektrisitet og drikkevann til Mo i Rana.

Idealet for de byggende var eneboligen med stor hage omkring, konstaterte sosiologene som kom fra Oslo for å studere «det store samfunnsskiftet» i Nordland. De konstaterte tørt at idealbyen uten klasseskiller hadde veket plassen for økonomiske realiteter. Jernverket var utvilsomt en løftestang for Rana-distriktet. Men den raske byveksten ga en skjev aldersstruktur og et samfunn som lenge virket uferdig. Industrien produserte velstand og framtid, men også et arbeidsmarked med ensidighet og sårbarhet. Jernverket og Rana var uløselig lenket sammen i et skjebnefellesskap.

«… Stjernebyggene. Navnet hadde en dåm av eventyr. Og eventyret hadde de også gitt seg i vold, de som var kommer fra øyer, veiløse bygder, små og store steder i nord og sør for å plassere flyttelasset og familien sin i de spillernye, pastellfarga blokkene og sjøl få seg godt betalt arbeid på Norges største arbeidsplass. Jernverket hadde blinka som ei stjerne i det fjerne, og så hadde de pakka sammen og dradd. Nå sykla de heim fra formiddagsskiftet med blanke matbomma på bæreren og blant drømmer for seg og sine i en by med levebrød til alle….» Laila Stien. «Mo i knean, Mo i sjela, Mo i Rana» fra Nord-Norsk kulturhistorie, bind 2.

«… Vi hadde anledning til å gå gjennom en av de blokkene som er så å si ferdige, og det er tydelig å se at standarden er god. Det er en stor stue på 26 til 30 kvm og et velinnredet kjøkken med skyveanordninger i veggen mot stuen for serveringen, for å spare husmoren for arbeide. I kjøkken, entré og soveværelser er det en masser av skap, og til leiligheten hører også søppelsjakt. I kjelleren er det felles vaskerom og der er også innebygget de nødvendige tilfluktsrom i ekstra armering….» Arbeideravisa på besøk i Kvartal 48, januar 1954».

Arbeidsdagen på Mo Industripark

Av de omlag 750 arbeidere som startet driften ved Jernverket i aprildagene 1955, var det bare 60-70 som hadde industrierfaring. De fleste kom til Mo fra anlegg, småbruk og fiskebåter rundt om i landsdelen. Skeptiske røster advarte av den grunn mot å legge Jernverket til Nord-Norge, fordi det ville ta en generasjon å støpe om fiskebonden til stålarbeider. Ikke alle trivdes med skiftgangen og disiplineringen de måtte i industrien. Men de nye jernverksarbeidene var vant med å improvisere og jobbe selvstendig, Omstillingen gikk derfor mye bedre enn pessimistene spådde. Jernverkets første driftsår var «en beretning om slit, skuffelser og stor innsatsvilje». I stålverket fløt stålet utover gulv, vogner og skinnegang. Det hendte konvertorene ikke gikk når de skulle, men til gjengjeld startet av seg selv uten at noen rørte ved dem.

Ruth Selnes og Bodil Graven forteller om arbeidet i Norsk Jernverk

«….som ikke-fagmann var jeg både imponert, forundret og litt kry over at Norge har et slikt industri-anlegg. Hvis dere kunne følge deres produkter og se hvordan de gjør livet lysere og lettere for folk, ville dere bedre forstå hvilket nyttig arbeid dere gjør».

Statsminister Gerhardsen hilste de jernverksansatte den 4. juli 1960

Flere kilder til Ranas industrihistorie

– Malm, makt og mennesker : Ranas historie 1890-2005 / Hilde Gunn Slottemo 2007

– Slik skapte vi stålet : filmopplevelser fra Jernverket og Mo i Rana, fra anlegg, drift, familieliv og fritid (film) 2010

– Støv, skitt og sot – et arbeidshistorisk blikk på kjønn og kulturelle g renser : del II / Hilde Gunn Slottemo 2010

– Vi laga stålet : Jernverksklubben 50 år / Inger Bjørnhaug 2005 – Jernverk og samfunnsendring : tretten bidrag til historien om jernverket og Mo i Rana / Per Maurseth, Håkon With Andersen, Anne Kristine Børresen (red.) 2003

-Drømmer av stål : A/S Norsk jernverk fra 1940-årene til 1970-årene / Anne Kristine Børresen 1995

– Norsk jernverk 1946-1988 : fra tro til fall / Odd Chr. Gøthe 1994

– Koks, lomp og kvitvask : Mo kjemiske fagforening 1959-1990 : og om Norsk koksverk A/S / Per Karstensen 1991

– Smeltedigelen / Tor Jacobsen 1989