1850-1946 Tidlig industrihistorie

Den tidlige starten

”På slutten av 1800-tallet var Norge ansett som mulighetenes land; rikt på vannkraft og med mineraler som ennå ikke var utnyttet. Dette var bakgrunnen for at utenlandske investorer og internasjonal kapital kastet sine øyne på rikdommene i Rana.” Dette skriver Hilde Gunn Slottemo i ”Malm, makt og mennesker. Ranas historie 1890 – 2005.”

Og Rana var rikt. Her ble det funnet rike forekomster av svovel- og kobberkis, sinkblende, jernmalm og sølvholdig blyglans. At Rana hadde muligheter for rikdommer i fjellene var kjent allerede på 1600-tallet. Forsøk på gruvedrift etter sølv både i Bertelberget og Nasagruva, like over svenskegrensa, er et uttrykk for dette.

1803 var Hans Nielsen Hauge på reise i Rana. Den sagnomsuste predikanten var også en driftig forretningsmann som øynet store økonomiske muligheter i distriktet:

«I Nord-Ranen ble jeg også bekjendt med en jernmalmgrube og ikke langt derfra et beleiligt vannfall samt en betydelig skov på flere mils strekning. Her synes det meg med tiden være gjørligt at anlægge jernverk.» Det skulle gå 150 år før profetien gikk i oppfyllelse.

Båsmogruva

Med malmleting og malmutvinning ble den lille utkantbygda Rana forandret for alltid. Industrialiseringen i Rana startet også for alvor med malmutvinningen, ved at konsul Nils Persson og ingeniør Alfred Hasselbom overtok rettighetene og startet industriell gruvevirksomhet på Båsmoen i 1892.

Gruvedriften i Båsmogruva pågikk helt fram til 1937, med skiftende eierskap. Her var det i hovedsak svovelkis som ble utvunnet, og disse malmleiene var fattig på kobber, som ofte finnes sammen med svovelkis.

Den første gruvedriften i Mofjellet startet om lag samtidig som på Båsmoen, og det var flere korte driftsperioder fram til mer kontinuerlig drift fra 1926. Driften i gruvene i Mofjellet pågikk helt til 1986.

Gruveslusker i Bosmogruvene

Dunderlandsverket

Det som imidlertid skapte den store endringen i Rana ble oppstarten av Dunderlandsverket. I 1899 solgte konsul Nils Persson og ingeniør Alfred Hasselbom alle rettigheter, anlegg og utstyr som var knyttet til jernmalmleiene rundt Storforshei til Edisonsyndikatet for den svimlende summen av 182.000 pund. I 1902 startet så anleggsarbeidet, med fabrikk i Gullsmedvik, jernbane til Storforshei og knuser og øvrig anlegg på Storforshei. Anleggsperioden varte til 1906, da Dunderland Iron Ore Company (DIOC) startet sin drift.

Anlegg og drift
DIOC bygde jernbane fra Vika til Storforshei. På Storforshei ble det bygd anlegg for knuser og magnetseparering, kraftforsyningsanlegg, og anlegg for malmkonsentrat. I Vika ble det bygd et produksjonsanlegg for briketter, havn og et identisk kraftforsyningsanlegg.

Kraftforsyningsanlegget ble fyrt med kull, som igjen laget damp. Dampen drev generatorene som produserte elektrisitet. Dunderlandsverket var et pionerverk innenfor oppredning av jernmalm, ved at produksjonen var gjennom-elektrifisert. Her ble en rekke nye patenter tatt i bruk i full skala, basert på elektromotorer. Det var Thomas Alva Edison som sto bak denne teknologien, som var grunnlaget for å bygge opp storindustri i Rana kun 20 år etter at det første elektrisitetsnettet i verden ble tatt i bruk. I Ranas industrihistorie har denne siden ved Dunderlandsanlegget vært lite omtalt.

Produksjonen ved Dunderlandsanlegget i Vika startet i 1906. Den første leveransen av jernmalmbriketter gikk til England med S/S Itune.
I 1908 ble det stopp i all produksjon. Dette skyltes i stor grad alvorlige problemer i produksjonen, med utvinning av jernkonsentrat (hematitt) fra malmen, og utskilling av fosforholdig apatitt. I tillegg var det store miljøproblemer knyttet til tørrseparering. På Storforshei sto støvføyken tett rundt anlegget.

Teknologien var ny og problemene med Ranamalmen var for store. Dunderlandsverket lyktes derfor ikke. Senere var det flere korte driftsperioder, den siste varte fram til krigsutbruddet i 1939.

Brikettering
Jernkonsentratet fra Dunderlandsverket skulle fraktes med båt til England i form av briketter. Disse ble produsert i brikettverket i Vika. Briketter var den første formen for agglomerering, knyttet til framstilling av jern og stål. Senere ble det utviklet sinter og pellets.
I dag produserer man ikke lenger briketter. Dette var likevel et viktig ledd i å utvikle stålindustrien.

Sydvaranger ble bygd opp som gruvesamfunn i Kirkenes og i Bjørnevatn like etter Dunderlandsverket. Der startet anleggsarbeidet i 1906, året Dunderlandsverket sto klart til drift. Anleggsperioden varte i fire år, også der, og fra 1910 startet en vellykket gruvedrift. Ved Sydvaranger hadde de fordelen ved at malmen i all hovedsak besto av magnetitt.

Eierne av Sydvaranger var i hovedsak tyske interesser, med en del norske i tillegg. De utnyttet andre patenter enn Edisons, og de benyttet også- slik Dunderlandsverket gjorde –  moderne anleggsmaskiner under oppbyggingen, og moderne mekanisert og elektrifisert industriproduksjon da de kom i drift. Ved Sydvaranger ble det også bygd briketteringsanlegg. Dette ble påbygd og modernisert flere ganger, og det gikk helt frem til krigsutbruddet i 1940. På 1920-tallet ble det bygd et sinterverk, men dette ble mislykket og revet få år senere.

Drømmen om å hente ut de store rikdommene fra jernmalm i Rana ble imidlertid knust allerede to år etter etter oppstarten, da driften ved DIOC ble stoppet. Patenten for utvinning av jernmalmen i Rana, som geniet Thomas Alva Edison sto bak, viste seg likevel ikke å skape sikker drift. Fram til 1916 gikk driften på et minimum. Så fulgte tre korte driftsperioder frem til 1939.

Flere kilder om Ranas tidlige historie

– Malm, makt og mennesker : Ranas historie 1890-2005. «Hilde Gunn Slottemo». 2007
– En skjult suksess? «MIP-Info». Artikkel i Gule Sider om Dunderalandsverket, 2012.

Dunderland Iron Ore på Wikipedia