"Her synes det meg med tiden være gjørligt at anlægge jernverk..."

xxx Predikanten og gründeren Hans Nielsen Hauge.

"I Nord-Ranen ble jeg også bekjendt med en jernmalmgrube og ikke langt derfra et beleiligt vannfall samt en betydelig skov på flere mils strekning. Her synes det meg med tiden være gjørligt at anlægge jernverk."
Det skulle gå 150 år før profetien gikk i oppfyllelse.

"Jernet er verdens viktigste metall. Uten jern ville vår sivilisasjon neppe være mulig. Over alt spiller jernet en viktig rolle; fra hemoglobinet i blodet vårt til de mest avanserte romskip og elektroniske databehandlingsmaskiner, fra de fineste instrumenter til de mest djevelske våpen"
Thorleif Larsstuvold i "Malm, jern og stål" (1984)

Det første menneskeskapte jernet ble trolig framstilt et sted i Lilleasia for omlag 3500 år siden. I norsk historie går produksjon og bruk av malmbasert jern og stål som en rød tråd over et tidsrom på mer enn 2000 år Fem ganger har vi startet opp, hver gang med skifte av teknologi. Like mange ganger har vi sluttet. Fram til nedgangen i senmiddelalderen laget våre forfedre jern i små blesterovner hvor stykkmalm eller myrmalm ble smeltet til slagfylte jernklumper ("bondejern") som så ble smidd til smykker og redskaper. Produksjonen foregikk i små anlegg over hele landet, skjønt nyere funn i Trøndelag har vist en nærmest industriell organisering i eldre jernalder.
Navnet "jernalder " på en historisk epoke demonstrerer jernets enorme betydning for menneskeheten helt fra gammel tid. Kvadet Voluspå som handler om gudenes skjebne, beretter om Tors hammer og Odins spyd, I Snorre skildres fremragende jernprodukter som sverdet Kvernbit til Håkon den gode.
De norske jernverkers historie begynte midt på 1500-tallet og varte i vel tre hundre år. Med den første norske masovnen i 1625 kom også støpejernet i bruk for produksjon av kanoner, ovner gryter osv. Nå skjedde jernframstillingen i to trinn, først kulling ("reduksjon") til flytende jern i trekullfyrte masovner og deretter avkulling ("ferskning") i hammersmier og etterhvert i herdovner. I alt var 39 jernverk i drift, nesten alle av dem på Sør-østlandet. Det meste av produksjonen ble solgt som støpejern til utlandet hvor "Norway Iron" hadde et godt rykte. Den gjennomsnittlige årsproduksjonen tidlig på 1800-tallet var på 10 000 tonn, og som et apropos kan det nevenst at i dag smelter Fundias stålovn i Mo i Rana den samme tonnasjen på ca 5 døgn.
Fra midten av 1800-tallet ble de gamle jernverk utkonkurrert av store koksfyrte masovner på kontinentet, og av bessemerkonvertorer og Siemens-Martín-ovner som revolusjonerte stålframstillingen. Rundt 1880 stilnet duren fra ovnene og hammersmiene for godt. I "stålets tidsalder" fikk Norge på ny et avbrudd i sin jernhistorie.