Dunderland Iron Ore Company

xxx DIOCs anlegg på Storforshei.

Edison Ore-Milling Syndicate var opprettet for å ivareta en patent for anrikning av jernmalm som Thomas Alva Edison hadde brukt store deler av 1890-tallet på å utvikle.

I stedet ble planer, områder og rettigheter solgt videre til Edison Ore-Milling Syndicate for 199 000 britiske pund. Syndikatet var opprettet for å ivareta en patent for anrikning av jernmalm som Thomas Alva Edison hadde brukt store deler av 1890-tallet på å utvikle. Edison engasjerte seg personlig i planleggingen av gruveindustri i Rana og hadde store forhåpninger til driften:
"Dunderlandsfelternes jernmalm er både de amerikanske og alle andre kjendte malme overlegne, og leierne er så kollossale, at de kan gjøre ikke blot England, men også hele det europeiske kontinent uafhengigt av den amerikanske staalkorporation", uttalte den berømte oppfinneren og industrimagnaten i følge avisene.

I 1902 ble Dunderland Iron ore Company Ltd. stiftet med en kapital på nærmere 40 millioner kroner, i hovedsak fra britisk stålindustri og det sør-afrikanske gruveselskapet De Beers. Kapitalen tilsvarte nesten et norsk statsbudsjett, og omregnet til dagens kroneverdi om lag fire milliarder kroner.
Våren 1902 startet arbeidene med Dunderlandsanlegget. På det meste deltok to tusen mennesker i krafttaket, som svingte mye etter årstidene, Ranavinterens luner og amerikanske ingeniører med erfaring fra midt-vesten og Panamakanalen. Rallarne med sine vidbremmete hatter, silkeskjerf, fargerike språk og levesett og ikke minst ualminnelige ferdigheter i arbeidet, satte et nytt preg på Rana-bygdene. Nordlandske fiskerbønder fikk sitt første møte med lønnsarbeidet, skiftgangen og disiplineringen - blant annet de første stemplingskort (arbeidsnr. gravert på messingskilt).
Storindustrien åpnet muligheter for inntekter og opplysning - både elektrisk og kulturell. Men industrikapitalen førte også trusler med seg i form av helsefarlige arbeidsforhold, boforhold i brakkekaserner og på små loft - og klassekamp under nordlysflammer. To ganger, i 1902 og 1903, beordret myndighetene militære tropper til Mo i Rana for å slå ned streiker ved Dunderlandsanlegget. Smått om senn ble arbeiderforeningene anerkjent, og de satte etterhvert dype spor i Ranas sosiale og politiske liv.

Anleggsdriften bød på store utfordringer for den amerikanske ledelsen. Blant annet måtte en arbeidsstyrke på 5-600 mann grave og sprenge seg gjennom den 40 meter høye Gullsmedvikåsen, og store mengder amerikansk tømmer (Pitch-Pine) og stålbjelker ble trukket med hest på elveisen oppover dalen.
Etter to og et halvt år kunne prustende damplokomotiv trekke togsett de 30 km fra Vika og opp til gruvefeltene ved Ørtvann. Reisetiden ble redusert fra 5 timer til 40 minutter, og snart var det både elektrisitet, telefon og Folkets hus på Storforshei.

Dunderland Iron Ore Company

Etter en fireårig arbeidsdag kunne fabrikkanleggene overleveres til Dunderland Iron Ore Company Ltd (DIOC) som startet driften. Arbeidsstokken varierte fra 600 til 900. Edisons anlegg var meget moderne og tidstypisk amerikansk, et stort produksjonsssystem med en rekke finuerlige og høyt mekaniserte enheter. En lang kjede av tranportbånd skulle sørge for materialflyten trinn for trinn, "Conveyor nr 99" endte i lasterommet på dampskipene ved kaia i Gullsmedvik. Råmalmen ble fraktet fra dagbruddet ved Ørtvann med jernbane til verksområdet. Der ble vognene trukket opp ei bru til toppen av storknuseren som raget vel 40 meter over Storforshei. Grunnen vibrerte som i små jordskjelv da malmblokker på opp til 6 tonn ble tygd mellom knuserens kjempevalser. Det ferdige jernkonsentratet (sligen) fra separasjonsverket ble fraktet med jernbane til Gullsmedvik for smelting til briketter i et anlegg som på folkemunne ble kalt for "Helvedes stekeovne".Hjertet i prosessen var separasjonsverket på Heia der de to malmtypene, mangnetitt og hematitt, skulle skilles fra gråberget med kraftige elektromagneter og tyngdekraft. Ikke mange årene tidligere hadde Edison vært en av de store pionerer på elektrisitets-området. Først med glødelampa, og så gjennom å utvikle systemet som førte strøm fram til sentrum av New York. Det var ikke tilfeldig at elektrisiteten ble nøkkelen til Edisons teknologi for DIOC. Elektrisk kraft har også senere vært en drivkraft i den industrielle utviklingen i Rana.

Men Edisons metode for tørrseparering led av en rekke barnesykdommer. Den viktigste var at de ikke lyktes å utvinne den svakt magnetiske hematitten (Fe2O3)
I tillegg skapte oppredningen en formidabel støvplage. Storforshei ble kalt "Støvets dal" og ikke uten grunn. Kullrøyken og malmstøvet kunne skimtes helt fra båtene som seilte inn Ranfjorden.
9. juli 1906 satte S/S Itune kursen for Consett i England med 282 tonn jernbriketter i lasten. Nøyaktig to år senere kom ordren fra hovedkontoret i London til "Norway Office" i Vika om å stanse driften. Da hadde selskapet lyktes å framstille 87 200 tonn briketter av god kvalitet. Produksjonen skulle etter planen vært 750 000 tonn hvert år.

En milliard år gammel
"De fleste jernmalmer har en sedimentår opprinnelse. Sediment kommmer fra latein sedi; `jeg har satt meg`... Dette har for Ranas vedkommende skejdd for over 1000 millioner år siden. Siden har det skejdd en kraftig omdanning (metamorfose)... Bergartene er vesentlig blitt omdannet ved høye trykk- og temperaturendringer i forbindelse med store fjellkjededannelser. Dette kan være kombinert med vulksanask virksomhet."
Fra "Malm, jen og stål" av Thorleif Larsstuvold

Den første skjerping
"Den første skjerping man kjenner til i Rana skriver seg fra 1639. Danskekongen Christian IV sto bak den. Han søkte etter ertser og metaller ved hjelp av tyske geseller, ønskekvist og kirkebønn."
Bjørne A. Endresen, tidl. ingeniør ved Rana Gruber