Et stort nasjonalt løft ble tatt - og AS Norsk Jernverk ble til

xxx Tapping av flytende stål i Stålverket

"Det er nasjonale selvbergingsproblemer som er så viktige at man må ta dem opp til løsning nesten uansett hva de koster og hvilken økonomisk risiko man løper. Et slikt problem er jernsaken," skrev Aftenposten i en lederartikkel i 1939. Da hadde en statelig jernkomite lagt frem at forslag om bygging av et jern-, stål-, og valseverk i Mo i Rana. Men saken var eldre en som så.
 

Jernsaken
Den 6. November 1900 holdt professor Johan H. L. Vogt et foredrag i Polyteknisk forening i Oslo hvor han tok til orde for å reise et jernverk i Ofoten. Vogt var opptatt av å utnytte norsk jernmalm og mente at det på sikt også ville være fornuftig med et jernverk i Dunderlandsdalen. I frigjøringsåret 1905 agiterte Ingeniør Albert Hiorth iherdig for en gjenreisning av Norge som et jernproduserende land. Jernsaken fenget norske sinn så mye at stortinget i 1907 oppnevnte en komite for å utrede "Spørgsmålet om elektrometallurgisk fremstilling av jern og stål." Allerede da var norsk jernproduksjon knyttet til jernmalmen og fossekraften &ndash Norges naturgitte fortrinn.
Under den andre industrielle revolusjon ble elektrisiteten en drivkraft i den økonomiske utviklingen. I 1889 løste franskmannen Heroult problemet med elektrisk smelting i ovner. I Norge ble elektrisk lysbueovndrift tatt i bruk for første gang ved Stavanger Elektro Staalverk i 1912. Først i 1927 startet Christiania Spigerverk sitt skrapbaserte elektrostålverk. Heroults stålovn er fortsatt mønsteret for verdens elektrostålovener, bl.a. Fundias ovn i Mo Industripark. Den første elektriske råjernsmelting i Norge fant sted i 1908 ved Ingeniør Hiorths eget verk ved Jøssingfjord. I Tyssedal prøvde svenskene Grönwall, Lindblad og Stålhane seg med "elektrisk masovndrift". Tinfos jernverk ble etablert i 1912. Men alle forsøkene på en norsk jernproduksjon mislyktes.

AS Norsk Staal

De første seriøse planer om et jernverk i Rana duket opp under første verdenskrig. Da var stålmangelen så prekær at to statelige komiteer arbeidet med problemet. Det første valseverket &ndash Norsk blikkvalseverk ved Bergen &ndash så dagens lys i 1916. Sammår opprettet ingeniørene Emil Edwin og Hjalmar Johansen AS Norsk Staal for å utvikle en ny metode for framstilling av mykt, smibart svampjern i elektriske flammeovner. Selskapet sikret seg malmrettighetene i dunderlandsdalen, mens elektrisiteten skulle overføres fra statseide Glomfjord kraftverk. Meningen var at jernverket i Mo i Rana skulle "…fremstille jern i stor skala i konkurranse med Europas masovner." Imidlertid møtte Norsk Staal finansielle, tekniske og markedsmessige problemer. Men prosjektet kunne blitt interessant. Edwins "Norsk Stål-prosess" er i prinsippet lik den såkalte HyL-prosessen som i dag regnes blant de beste metodene for framstilling av svampjern.

Gjennombruddet

Jernsakens teknologiske gjennombrudd kom på 1920-tallet med Ingeniørene Georg Tysland og Ivar Holes revolusjonerende elektroråjernovn. "Tysland-Hole-ovnen" kunne smelte jern uten stans døgnet rundt, året rundt på grunn av en av de mest vellykkede oppfinnelser i norsk industrihistorie &ndash Hjalmar Søderbergs kontinuerlige elektroder.
Jernsakens politiske gjennombrudd skjedde i det neste tiåret. Et norsk jern- og stålverk ble av regjeringen Nygaardsvold betraktet som "selve den grunnvoll for industrien som landet ennu mangler."

AS Norsk Jernverk

I de politiske partiers fellesprogram i 1945 sto det kort og godt: "Jernsaken må løses". Samlingsregjeringen oppnevnte den 20. August Jernverkskommisjonen med Elkems generaldirektør Conrad Wilhelm Eger som formann. Kommisjonen kune bygge videre på et stort materiale fra Jernkommieten (1936-39) og Jernstudieselskapet (1939-40)
Allerede i april 1946 ble utredninger og innstillinger lagt frem til politisk behandling.

Jernverkskommisjonen foreslo et norsk jernverk bygd så raskt som mulig. I motsettning til på 1930-tallet rådet det i 1946 enighet om at bare staten hadde rygg til å bære et så stort økonomisk løft som ble beregnet til å koste 207 millioner kroner. I første omgang la kommisjonen opp til en produksjon på 177.500 tonn valset stål. I andre byggetrinn skulle produksjonen dobles.

Selvforsyning av stål

Jernverket ble ikke betraktet som et lønnsomt prosjekt i bedriftsøkonomisk forstand. Kommisjonen beregnet resultatene til minus 18 millioner kr. under krisekonjunkturer, minus 1,3 millioner kr. under normalkonjunkturer. Bare under høykonjunkturer regnet man med et overskudd, på 11,4 millioner kroner.

Jernverket ble opprettet av samfunnsøkonomiske hensyn. Det viktigste var å hjelpe landet til å bli mer selvforsynt med stål. Norge hadde opplevd to verdenskriger med brutte forsyningslinjer.I fredstid opererte det Europeiske stålkartell med et toprissystem hvor f.eks. nordiske skipsverft måtte betale 30% overpris for importerte stålplater. Et annet viktig hensyn handlet om å foredle egne malmresurser i stedet for å eksportere dem. Til gjenreisningen ble det som et tredje hensyn ansett som svært viktig å reise industri som kunne tjene eller spare utenlandsk valuta som det var stor knapphet på.
Mange likte tanken på at Norge endelig skulle innta plassen som en framtredende stålproduserende nasjon, på linje med land vi likte å sammenligne oss med. "Et fattigdommens merke er visket bort", sa Erling Wikborg (Krf) i stortingsdebatten. Derfor er det ikke underlig at jernverket framsto som den viktigste industripolitiske saken i gjenoppreisningen og byggingen av fremtidens Norge.

En norsk jern- og stålkjede

Den 19. april 1955 kl. 22.05 ble stålovn 2 tappet for første gang. 35 tonn med flytende stål fløt ned tapperenna og i støpeøsen. «En ny provins er lagt til landet», skrev Arbeiderbladet på lederplass dagen etter. Den 16. mai ble råjernovn 1 tappet for første gang etter 3 ukers forvarming. Få av de involverte hadde sett flytende jern og slagg før. Men den drevne råjernverkssjefen rapporterte om «en imponerende innsats fra de ansatte i oppstarten av verdens største elektriske jernsmelteovn». Den 22. april «kom de første stålblokker dansende nedover rullebanen» til den første vals i blokkverket. Odd Myrvold var på plass som valsestiller: «Jeg husker godt den første blokka, fra den begynte sin stanging i valseparet til den forlot oss gikk det ca. Et kvarter. I dag tar samme operasjon vare noen få minutter», fortalte han med stolthet i Vårt Verk i 1959. Myrvold var blant nøkkelpersonellet som bedriften sendte på opplæring. Først ved Surehamar Jernverk i Sverige, deretter et år i USA og til sist et opphold i Scounthorpe, England. Andre arbeidere dro til Spigerverket, Tyskland eller England.

Slit og innsatsvilje

Men av de omlag 750 arbeidere som startet driften ved Jernverket i aprildagene 1955, var det bare 60-70 som hadde industrierfaring. De fleste kom til Mo fra anlegg, småbruk og fiskebåter rundt om i landsdelen. Skeptiske røster advarte av den grunn mot å legge Jernverket til Nord-Norge, fordi det ville ta en generasjon å støpe om fiskebonden til stålarbeider. Ikke alle trivdes med skiftgangen og disiplineringen de måtte i industrien. Men de nye jernverksarbeidene var vant med å improvisere og jobbe selvstendig, Omstillingen gikk derfor mye bedre enn pessimistene spådde. Jernverkets første driftsår var «en beretning om slit, skuffelser og stor innsatsvilje». I stålverket fløt stålet utover gulv, vogner og skinnegang. Det hendte konvertorene ikke gikk når de skulle, men til gjengjeld startet av seg selv uten at noen rørte ved dem. I Råjernverket måtte ovner utgraves og nye ildfastordninger mures hele syv ganger i løpet av de fire første årene. I tillegg ble ovn 1 og 3 bygd om og utstyrt med nye velv. I grovverket ble det første vinkeljern valset med mye besvær den 4. mai. Finverket kom ikke i gang med valsing av båndstål før i november 1955. Fire år senere kunne endelig produksjonen hvile litt på sine laurbær. Stålverket befant seg «i fremgangens tegn». Fra råjernverket, som var en flaskehals til å begynne med, strømmet jernet ut i store mengder til stålverket og støperier rundt om i Europa. Ovnene, som var konstruert for å yte 60.000 tonn pr. år, produserte etter fire år 75.000 tonn. Statsminister Gerhardsen og samferdselsminister Bratteli besøkte Jernverket i 1960 i anledning av at en million tonn råjern var produsert. Og like etter passerte Jernverkets salg en milliard kroner.

Vedlikehold og transport

Stålproduksjon er så mangt blant annet er det en av de mest vedlikeholdsintensive industrier som finnes I anleggstida var det nødvendig for jernverket å bygge opp store fagavdelinger fra grunnen av. Noe alternativ til selvhjulpenhet fantes det ikke her nord. Derfor ble Sentralverkstedet reist i 1950 som det første permanente bygg. Hver tredje jernverksansatt jobbet innenfor vedlikehold i 1956, det samme var tilfelle i 1980. Mekanikere, rørleggere, snekkere, vaskere og elektrikere utførte ikke mindre tøffe jobber enn produksjonen, de måtte henge høyt og krype lavt over hele bedriften. Et jernverk ble en gang definert som et stort transportapparat. Jernverkskaia var porten til markedene med nærmere 7-800 båtanløp i året. Godt over hundre traverskraner løftet øser med flytende jern, emner og ferdigprodukter. Helt fra anleggstida var jernbanen hovedåren en jernverksomløpet. Det ble beskrevet som en omveltning da transportavdelingen på begynnelsen av 1970-tallet fikk en rekke spesialkjøretøyer; bygeltrucker, sidelastere og svære gaffeltrucker, men det var framsynt. I dagens industripark har den fleksible skinneløse transport overtatt helt.

Svalbard til Bergen

Fra I to byggetrinn ble Jernverket bygd ut til en sammenhengende kjede med mange ledd. Kull fra Svalbard ble omdannet til reduksjonsmaterialer ved Norsk Koksverk i Gullsmedvik. Jernmalmen fra Dunderlandsdalen ble oppredet i Gullsmedvik og sammen med kalk fra øijord og koks fra Koksverket smeltet om til jern i råjernverket - med kraft fra Røssåga. Råjernet ble blåst og skrapjernet smeltet i stålblokkene. Støpte stålblokker ble formet til ferdige produkter ved valseverkene i Mo i Rana og Bergen og en ståltaugfabrikk i Trondheim. I byggetrinn 1 A ble 3 råjernovner, to bessemerkonvertorer to elektrostålovner og blokk-, grov- og finvalseverk bygd i Mo. I byggetrinn 1 B og C ble den fjerde råjernovnen og en tredje stålovn montert. I tillegg ble den gamle ærverdige bessemermetoden for stålframstilling skiftet ut med den nye LD-metoden i 1961-62. Dessuten ble blikkvalseverket bygd om fra varmvalsing til kaldvalsing av fortinnet blikk og elektronisk blikk. I byggetrinn 2 A ble Råjernverket utvidet med to enda større råjernovner på 35-40 MW belastning. Dermed kunne produksjonen av Råjern økes betraktelig ñ men ble ikke fulgt opp på foredlingssiden.

Rana Gruber

I 1961 ble Rana Gruber innlemmet i Norsk Jernverk. Rana-malmens oppredningsproblemer, som Edison ikke hadde klart å løse, syntes å være overkommelig etter langvarige undersøkelser, først ved NTH i Trondheim. I 1957 ble et stort forsøksverk bygd ved DIOCs gamle dagbrudd ved ørtvann. I 1961 vedtok Stortinget utbygging av Rana Gruber for å dekke Jernverkets behov for jernbærende materialer. Av fire aktuelle metoder for oppredning valgte Jernverket en prosess med magnetseparasjon av magnetitt og anrikning av hematitt med Humphrey-spiraler (som fram til da var betraktet som ubrukelige på Rana-malmen) samt rensing av jernkonsentrat for apatitt (sur fosfor) ved flotasjon Den 23. september kjørte det første malmsettet fra Storforshei til Gullsmedvik. Produksjonen økte raskt fra knappe fem hundre tusen tonn jernkonsentrat i 1965 til mer enn en million tonn i 1971. Gruvene ble bygd videre ut for helt å dekke Jernverkets behov. I 1969 gikk den første salven i Vesteråli dagbrudd, og nye og større trucker og lastemaskiner ble anskaffet. Rana Gruber oppnådde forholdsvis pene driftsoverskudd og var samtidig en økonomisk og strategisk fordel for Jernverket.

AS Norsk Koksverk

I 1961 vedtok Stortinget å bygge Norsk Koksverk, primært for å sikre kulldriften på Svalbard. I 1964 startet produksjonen både ved koksfabrikken og den tilhørende amoniakkfabrikken etter en anleggstid preget av økonomiske og tekniske problemer. Den tyske teknologien var bl.a. lite tilpasset den nord-norske vinteren. Koksverket overvant vanskene og fikk etterhvert opp kvaliteten på Rana-koksen til ferrolegeringsverk i Norden. Norsk Koksverk var med sine 350 ansatte en viktig bedrift for Rana ñ og for Svalbard. 15 hele årsproduksjoner fra Store Norske Spitsbergen kullkompani ble foredlet i Mo i Rana i løpet av de 24 årene driften pågikk. De fleste år viste regnskapene også pene blå tall.

Tøft møte med markedet

Da Jernverket startet produksjonen var fremdeles tanken om selvforsyning levende Jernverkets valseprogram besto i november 1955 av armeringsstål, stangstål (firkantstål, flatstål, likebeinte vinkelstål og ulikebeinte vinkelstål), formstål (kanalstål og I-bjelker), bredflensbjelker, valsetråd, båndstål og emner - i såvel elektro- som bessemerkvalitet. Det første året produserte grovverket 50-60 ulike typer profiler. Møtet med markedet må fortont seg som svært tøft både for salgsfolk og produksjonsfolk. I kriseåret 1958 ble over halve Jernverkets produksjon skipet ut av Europa, til land som Argentina, USA og India. Det var ikke i tråd med jernsaken. 1959 var det eneste året der mer enn 50% av stålet ble solgt i Norge, deretter sank tendensen gradvis ned til 20-30%. Det norske markedet på vel 400.000 tonn i 1960, tilsvarte omlag produksjonen ved Jernverket. Men stålforbruket i Norge fordelte seg på nesten like mange typer produkter som i et mye større marked. Det lå en håpløs økonomi i å valse alle disse spesifikasjonene i små serier. Derfor måtte Jernverket oppgi tanken om selvforsyning og satse på eksport til større markeder. Utover 1960-tallet lyktes Jernverket, med et bedre ubygd markedsapparat, å få et visst feste i Norden og Nord-Europa.
Allerede på 1950-tallet var armeringsstang og valsetråd de mest gunstige finverksproduktene. I 1959 valset Jernverket det første skipsprofilet. Fra 1960 til 1970 steg produksjonen av skipsstål fra 15.000 tonn til 115.000 tonn. Det nye kaldvalseverket i Bergen brukte ikke platiner som Jernverket valset, men plater. I mangel av et grovplatevalseverk inngikk Jernverket en avtale om å leievalse egne plateemner (slabs) ved Hoogovens i Holland for å dekke blikkvalseverkets råstoffbehov. Det danske stålvalseverket fikk i oppdrag å leievalse skipsplater for Jernverket. Dermed var jernsakens intensjon om platevalsing innfridd mente generaldirektør Efjestad. Leievalsingen pågikk helt til 1984 da beregninger viste at den var ulønnsom.

Fra krise til ny optimisme

Jernverket stanset nesten opp i 1962 - 1963 på grunn av markedssvikt og store underskudd. 300 oppsigelser ble foretatt. I løpet av 1960-årene satset man derfor mye på å modernisere organisasjonen og effektivisere driften. Avdelinger for rasjonalisering, opplæring og EDB ble bygd opp nesten fra bar bakke i 1964-65. Jernverket fikk organisasjonssjef, produksjonssjef, vedlikeholdssjef og sjefmetallurg. Etter henstilling fra Jernverket oppnevnte regjeringen et ekspertutvalg som saumfarte bedriften.
Backe-utvalget fant formildende omstendigheter for Jernverkets problemer. En av dem var at selskapet i perioden 1955 - 1964 hadde betalt 23,4 millioner mer for kraften enn det som var forutsatt da Røssåga ble bygd ut som kraftkilde. Jernverket burde derfor få kjøpe Nedre Røssåga kraftstasjon og Koksverket, mente utvalget. Det mest radikale forslaget gikk ut på å privatisere Norsk Jernverk ved at Elkem overtok 50% av aksjene. På denne måten skulle Jernverket og Spigerverket samordne virksomheten. Planene om privatisering ble stanset av industriminister Rostoft i den borgerlige regjeringen.
Krise ble avløst av nye optimisme. Til et godt stykke inn på 1970-tallet gikk driften bare en vei - oppover. En lammende konflikt i ledelsen hadde ført til en flukt av ingeniører og etterhvert - en ny toppledelse: Det ga en ny giv hvor ingeniørene «...seilte i den medvind som lå i at folk her hadde sett seg lei på mange ting og kjørte på for fullt». Fra 1962 til 1972 økte produksjonen fra 332 tusen til 704 tusen tonn - mer enn en dobling. Arbeidsstokken økte også ved Jernverket i Mo fra 2202 i 1962 til 3142 i 1972. I tillegg hadde Rana Gruber nærmere 500 ansatte. Jernverket opplevde et av sine mer lykkelige øyeblikk.

Ubalanse og harmonisering

Jernverket hadde et misforhold mellom kapasiteten på stål (700.000 tonn og 100.000 tonn støpejern) og valsekapasitet på 400.000 tonn. «Den store ubalansen» var et av de fundamentale problem Jernverket måtte løse. Manglende utnyttelse av kvaliteten i de rene malmene og elektroråjernet til mer høyverdig stål hadde Backe-utvalget fokusert på, og Jernverkets metallurger arbeidet intenst med å utvikle bedre betalte produkter. Sjefmetallurg og senere verksdirektør Ramstad sto bak en forsøksdrift med kromholdig råjern og rustfritt stål i 1968, i samarbeid med et amerikanske stålselskap. Prøvechargene var vellykkede, men bedriften våget ikke å ta spranget inn blant spesialstålverkene. Harmoniseringsplanen 1972 - 1976 skulle rette opp den store ubalansen. Jernverket skulle samtidig finne sin posisjon som en mellomting av et handelsstålverk og et spesialstålverk. Bedriften hadde nå både en markedsanalyseavdeling og en langtidsplan. Det ble vedtatt å satse på tre hovedproduktområder: Skipsprofiler, armeringsstål og fortinnet blikk. I perioden fram til 1975 ble profileringsvalseverket modernisert. Et nytt anlegg for slyngrensing, sveising og priming av skipsstål, samt en diger terminal for skipsstål ble bygd sør for valseverket. Endelig ble gjeldsdbyrden redusert, ti år etter at Jernverket ba om refinansiering. Staten overtok forpliktelser på til sammen 373,8 mill kr og bevilget 110 mill kr til en ny aksjekapital. De samlede offentlige tilskudd var kommet opp i 1145,5 mill kr. Vedtaket i Stortinget var enstemmig, og innebar en friere stilling for Jernverkets ledelse, men også at ansvaret for driften helt klart ble plassert i selskapets egne organer.

Svartglinsende av svette og støv
«Den svære ovnen spyr stadig ut kvitglødende masse, i alt tappes ca. 40-50 tonn jern og ca. 15 tonn slagg for hver ovnstapping. Disse tonnene får man ved å fylle på ovnen diverse ingredienser så som sinter (slig), kalksten, koks og koksgrus, bauxitte og mangan. Flere tusen dyrebare kilowatt strøm settes på og ovnen overrisles med massevis av kaldt vann. Etter ca. 4 timer er blandingen (chargen) blitt til flytende jern.... Svartglinsende av svette og støv forlater ovnsfolkene skiftet. En forfriskende tur under dusjen gjør underverket».
Vårt Verk nr. 3 1960.

Livet lysere og lettere
«....som ikke-fagmann var jeg både imponert, forundret og litt kry over at Norge har et slikt industri-anlegg. Hvis dere kunne følge deres produkter og se hvordan de gjør livet lysere og lettere for folk, ville dere bedre forstå hvilket nyttig arbeid dere gjør».
Statsminister Gerhardsen hilste de jernverksansatte den 4. juli 1960

Industrirøyk gjennom 90 år
«Kullrøg og malmstøv virrer op i luften og inhylder hele fabrikken i et tett tåkeslør. Der er malmstøv på hustakene, på vindusruterne, på klæderne der henger ude i tørken, på hvert et gresstrå og overalt». Dunderlandsdølen 12. oktober 1906

«Det vakre og idylliske lille Mo vil forsvinne i røken fra mange fabrikkpiper. Javel. La så være. Men menneskene kan ikke bare leve av idyll».
Ordfører Alf Ljones til NRK 100. juli 1946

«Jernverksrøyken var ille i de øvre bydeler i Mo i går - så ille som den aldre har vært før: Sterk vind feide den tykke røyken ned mellom husene på Revelmyra og Langmohei. Sikten var lik null og husmødrene sprang det forteste de orket for å berge klær og lukke alle vinduer....» Rana Blad 30. mars 1962

«Lufta har ikke vært friskere i Mo i Rana på 40 år. Middelverdier på støvfall varierer i dag mellom moderat og lavt nivå. Størst er nedfallet ved trafikkårene. Diffuse utslipp av støv og krom utgjør et problem som bedriftene akter å redusere». Miljørapport for Rana-Industrien (1996)