Fra stålkrise til Rana-omstillingen

xxx Statsminister Gro Harlem Brundtland deltok 31. januar 1989 i starten av riving av en av råjernsovnene. Dette ble samtidig starten på oppbyggingen av Rana Metall, nå Fesil Produksjon AS.

Fram til 1975 steg verdens stålproduksjon jevnt og trutt i takt med den økonomiske veksten. Men treet vokste ikke inn i himmelen. Midt på 1970-tallet flatet stålforbruket ut på ca. 700 millioner tonn pr. år..
Stålverkene ble kastet ut i den største økonomiske krisen vesten hadde opplevd siden harde tredveårene.
I tiårsperioden fra 1974 til 1984 reduserte industrilandene (OECD) antallet stålansatte med 700.000. Innenfor EF forsvant 350.000 jobber eller ca. 40 prosent av sysselsettingen i stålbransjen. Kapasiteten i EF ble bygd ned med 36 millioner tonn (eller 50 ganger jernverkets produksjon). Det ble etterhvert klart at stålkrisen var noe mer enn en lavkonjunktur, det var også en strukturkrise som handlet om at verdensøkonomien forskjøv seg til andre siden av kloden, og at nye materialer kom i bruk på områder som tidligere var forbeholdt stål. Det siste gjaldt i mindre grad Jernverkets produkter.
Jernverket ble rammet med full tyngde, men klarte seg på sett og vis gjennom brottsjøen. Norsk Jernverks storstilte satsing på å selge stål til bygging av supertankere og andre skip sto ferdig til produksjon akkurat samtidig med at tankskipene lå på rekke og rad i opplag. «Skipsstålmarkedet er helt dødt», meldte salgssjefen for profiler i 1976. I 1977, samtidig som kapasiteten i stålverket ble utvidet med nye 60 tonns LD-konvertorer, måtte Jernverket redusere produksjonen med 200.000 tonn. Omfattende permitteringer ble gjennomført, og situasjonen virket alt annet enn lys.

Offshore og kvalitet

For profilverket ble bygningsbjelker en redningsplanke i stålkrisens første fase. Store sveiste skipsprofiler fra PreStål, som verftene hadde etterlyst siden 1960-tallet, var det ingen som hadde bruk for lenger. I stedet orienterte Jernverket seg mot offshore-markedet. PreStål ble en storleverandør av bæreelementer til plattformer i Nordsjøen.
Her kunne Jernverket trekke veksler på 25 års driftserfaring. I pionerårene skapte reklamasjoner fra kunder og stål som måtte kasseres mye hodebry for laboratorium, salg og produksjon. Men øvelse gjør mester. Ved laboratoriet arbeidet 70-80 mennesker med kvalitetskontroll og utvikling av drift og prosesser.
Da Rana Gruber fra midten av 1980-tallet utviklet nye spesialprodukter, var jernverkslaboratoriet til meget godt hjelp, fortelles det i historikken om Rana Gruber. «Bilder tatt i Jernverkets elektronmikroskop har meget god kvalitet og er blitt rosende omtalt av utenlandske fagfolk. Vi er kanskje bedre enn vi selv er klar over her oppe i steinrøysa, av og til ihvertfall». Fagmiljøer med kunnskap på et høyt nivå var en historisk arv utviklet over tiår. Jernverket fikk stadig flere offshore-oppdrag fra fornøyde, men kresne kunder hva angår kvalitetskrav. Offshore utviklet seg til en bærebjelke både for PreStåls profiler og finverkets armeringsjern.

Utvidet produksjon

I 1979 vedtok Stortinget plan 1980 - 1984. Målet var å øke lønnsomheten i Jernverket gjennom en utvidet og mer effektiv produksjon. å arbeide seg inn i nye eksportmarkeder ble betraktet som svært vanskelig. Stålmarkedet var strengt regulert av importkontroll og andre virkemidler. Beveget man seg inn på andres enemerker ble man møtt med øyeblikkelige mottiltak. Systemet ble spøkefullt omtalt som en «terrorbalanse», og i denne striden var Norsk Jernverk som en spurv i tranedansen å regne.
Et omfattende, men riktignok beskåret investeringsprogram ble satt ut i livet. Rana Gruber åpnet et enormt knuseranlegg. Inne i fjellet under knuseren ble en 200 meter høy råmalmsilo sprengt ut. I Vika ble en ny høyintensiv magnetseparator bygd opp i Jonesverket. Dette var nødvendig for å få opp utvinningen (av jern fra gråberg) som lå på et foruroligende lavt nivå.
Jernverket investerte i et såkalt miniverks-konsept, som innebar et nytt kontinuerlig støpeanlegg for finemner bygd i stålverket. Prosjektet var diskutert allerede 20 år tidligere. Videre ble Finverket modernisert og utvidet med nye valsestoler. En ny skrapsaks var på plass i 1984. Det siste leddet, en nye stor elektrostålovn, til erstatning for de tre gamle, ble skjøvet ut i tide og realisert i 1986. Blikkvalseverket ble modernisert.

Siste sjanse for malmbasert

Men Jernverket slet tungt. Gejlden var i 1983 på 1,5 milliarder kr, og behovet for langsiktige beslutninger var påtrengende. I 1983 la konsulentfirmaet Mac Kinsey fram en ny handlingsplan som innebar et strategisk valg mellom to alternativer:
· Full drift med effektivisert produksjon og utvikling av en ny smelteteknologi. For å få til en mer lønnsom produktmiks skulle Jernverket inngå bytteavtaler med andre verk for å få en mer rasjonell fordeling.
· Et ministålverk med bare elektrostålproduksjon og finvalseverk.
Et ministålverk ville bety et tap av 2800 arbeidsplasser i Rana og en kraftig nedbygging av lokalsamfunnet. Derfor valgte myndighetene å gi den malmbaserte stålproduksjonen en siste sjanse.
I 1984 ble en priskrig på det norske markedet for finverksprodukter avsluttet med at Norsk Jernverk overtok Christiania Spigerverk. Elkem gikk på sin side inn med 20% av aksjene i Jernverket. Et nytt samarbeid mellom de to selskapene om å revolusjonere den elektriske råjernprosessen, "Polarstål", senere "Polarråjern", tok sikte på en radikal senkning av energiforbruk og kostnader. Jernverkets ovner, som på 1950-tallet lyste av elektrisitet og framtid, hadde blitt dramatisk forbigått av de kullfyrte masovnene. Det var nødvendig med "kvantesprang"«. 50 millioner kr ble investert i prosjektet og forsøkene var lovende.
Fra 1983 til 1987 forsvant 1200 arbeidsplasser ved Jernverket. Underskuddene ble mindre, og produksjonen nådde sitt høydepunkt i 1985, med 766.000 tonn stål (hvorav 533.000 tonn i LD-verket), 605.000 tonn råjern og 1,3 millioner tonn jernslig. De jernverksansatte satte nye rekorder og behersket driften på en stadig bedre måte, men det var ikke nok.

I 1986 møtte Jernverket en ny brottsjø av prisfall. Det var en tid med mange dårlige meldinger.
Jernverksledelsen avbrøt derfor strukturplanen høsten 1986. Konsulentene ble på ny budsendt for å gjennomgå Jernverkets strategi for framtida. Og ikke nok med det; Fra juni til november mottok ikke Jernverket ordrer på halvfabrikata (råjern, blokker og emner) og prisfallet var formidabelt også på ferdigproduktene. På slutten av 1986 ble derfor de to største råjernovnene og pelletsverket stanset, og 150 personer oppsagt. Jernverket foreslo å smelte ferrokrom på de to ledige råjernovnene, men eieren vendte tommelen ned til tross for et lovende marked. På den tida fantes det knapt noen malmbaserte stålverk i Europa som tjeneste penger. Selv de japanske verkene gikk med dundrende underskudd. Det ble en konkurranse mellom statskassene. Offentlige myndigheter eide det meste av Europas stålindustri og gikk inn med massive støttetiltak. At mange var i samme båt som Jernverket ble en mager trøst.

Skjebnestund for Rana

Konsulentfirmaene Habberstad og Hartmark Iras la i oktober 1987 fram en rekke rapporter.
På ny ble Jernverkets strategiske svakheter fokusert. Stålbasen var for liten sammenlignet med de malmbaserte verkene på kontinentet, elektroråjernet var i alt for liten grad benyttet til høyverdige produkter, det var en stor overkapasitet av skrapbasert stål i konsernet, og kostnadene måtte ned. Konsulentene la fram en rekke alternativer, som varierte fra full nedleggelse til full drift. Jernverket presenterte seg et eget forslag som vant fram til sist.
Vinteren og våren 1988 var en skjebnetung tid for Rana-samfunnet. Arbeidsstokken både ved Jernverket og Koksverket rustet seg til kamp om en sak som handlet om framtida. Skyene i horisonten syntes mørke. Demonstrasjonstogene var lange. Mange opplevde at nedgangstidene allerede var begynt, og en del hadde allerede pakket flyttelasset.

Rana-omstillingen

Industriminister Finn Kristensen sto ansvarlig for stortingsmelding nr. 113 om Rana og Norsk Jernverk, og nr. 114 om Norsk Koksverk. Forslagene om å legge ned Norsk Koksverk, den malmbaserte stålframstillingen ved Jernverket og stålproduksjonen ved Spigerverket ble bifalt av Regjeringen og av Stortinget den 9. juni 1988. For Jernverket innebar beslutningen en videreføring av driften ved elektrostålverket, profilvalseverket og finvalseverket i Mo. Råjernverket og LD-verket måtte stenge sine ovner og konvertorer etter 34 års drift. Blikkvalseverket og Spigerverkets framstilling av nett og spiker skulle drives videre. Rana Gruber fikk tildelt en slags galgenfrist med noen års videre drift - av sysselsettingshensyn.
Ute i verden var ærverdige stålverksbyer forfalt til ruinparker i stålkrisens kjølvann. En slik skjebne skulle ikke bli Rana til del. I tillegg til hjørnesteinen Norsk Jernverk skulle kommunen få nye steiner å hvile sin eksistens på. Stortinget bevilget derfor 983 millioner til omstrukturering av Jernverkskonsernet. For å etablere nye virksomheter i Rana ble det gitt en "«Rana-pakke" med 500 millioner kr, fristilt jernverkskraft og nedsatt arbeidsgiveravgift over 5 år. Rana var på ny inne i en dramatisk omstilling.

Jernverket og samfunnet

Det vil være en overdrivelse å påstå at Jernverket oppfylte alle de gode formål som var uttalt i 1946. Over en førtiårs periode ble Jernverket tilført vel 5 milliarder kr fra den norske stat. Målt i dagens kroneverdi blir beløpet betydelig høyere. Selvforsyningen måtte oppgis allerede i 1955. Men så var heller ikke problemene med å skaffe stål de samme som de var i mellomkrigstida og i gjenreisningen.
23 milliarder kr utgjorde det samlede salget fra Norsk Jernverk i perioden 1955 - 1987. Innbetalt skatt fra bedrift og ansatte var 2,7 milliarder kr. Netto valutainntekter til Norge fra Jernverket (med fradrag for innkjøp av varer og tjenester fra utlandet) nådde 12,3 milliarder kr. Produksjonstallene fra 1955 til 1987 viser 23 millioner tonn jernslig, 12 millioner tonn råjern og 18 millioner tonn stål:
I tillegg har Jernverket ytt bidrag til samfunnet som ikke er så enkle å måle. Svært mange norske ingeniører fikk sin praksis ved Jernverkets mangfold av fagavdelinger og produksjonsavsnitt. I 1988 arbeidet 160 sivilingeniører og ingeniører ved bedriften. Jernverket var også den uten sammenligning største læreanstalten for fagarbeidere i Nord-Norge.
For Rana-distriktet har Jernverket vært den store løftestanga. I 1987 hadde bedrifter med til sammen 1200 ansatte mer enn 25% av sin omsetning knyttet til Jernverket. Samme året kjøpte bedriften varer og tjenester for 400 millioner kr i Nord-Norge. Jernverket har dermed gjort ikke rent lite for å nå målet fra 1946 om å være "lønnsomt for samfunnshusholdningen".