Jernverksbyen

Den nye jernverksbyen hadde i 50 år levd med verdenskonjunkturene tett inn på livet. I 1923 ble Mo utskilt som ladested med 1450 innbyggere på vel tre kvadratkilometer, rammet inn på alle kanter av vidstrakte Nord-Rana. Professor Sverre Pedersen utarbeidet en byplan etter hagebyens prinsipper, der gatene slynget seg gjennom det idylliske terrenget, med sentrum i en hovedakse som strakk seg fra den vordende jernbanestasjonen til den vordende byparken. Stemningen var optimistisk. Men både Mo og Nord-Rana var lutfattige kommuner i mellomkrigstida. I perioder gikk hver tredje arbeidsføre person uten arbeid. Bergverkene ga et visst oppsving og Nordlandsbanen førte med seg noe velstand på slutten av 1930-tallet. Men da storindustrien kom, tok folk i mot den med åpne armer. De ofret gjerne byparken for et jernverk, eller en industripark, bare de fikk seg et fast arbeid.

Tredoblet folketallet

Hva ville skjedd hvis utviklingen hadde gått son skjeve gang? Mo kommune så i 1939 for seg en framtidig handels- og håndverksby med ca. 5000 innbyggere. Men Jernverket feide alle planer og perspektiver til side, og rammene for de lille bysamfunnet ble sprengt. I løpet av tyve år tredoblet Mo og Nord-Rana folketallet fra vel 8.000 til vel 26.000. Byen Mo doblet innbyggertallet to ganger, først mellom 1946 og 1949 og så enda en gang mellom 1950 og 1960.
Jernverksbyen ble en demning mot flyttestrømmen fra Nord-Norge. Fra fjern og nær strømmet folk til Mo for å delta i reisningen av Jernverket. De første årene kom godt over halvparten av anleggsarbeiderne fra Mo og Nord-Rana. 1952 var rekordåret med 568 nyansatte som tok fatt på reisingen av fabrikkbygninger og montasjen av ovner og valseverk. 60 av innflytterne i 1952 kom fra Sør-Norge og 236 fra Nord-Norge, mange av dem var fiskerbønder fra Helgelandskysten. Av en arbeidsstyrke på 1400 som startet driften ved Jernverket i 1955, var en stor andel under 40 år og bare 200 var ugifte. Det oppsto raskt bolignød da så mange familiefolk strømmet til Mo. I første omgang bosatte mange seg i tyskerbrakker som var bygd om til leiligheter med innlagt vann, men uten avløp. I neste omgang måtte Jernverksbyen bygges.

Store planer

Allerede høsten 1946 ble arkitekt Preben Krag engasjert via Jernverket til å utarbeide en ny reguleringsplan. Byplanen som ble vedtatt i bystyret i 1948, la opp til en industriby med 10-12.000 innbyggere. Mo skulle bli «neonlysbuen», mens Selfors med 4000 beboere ville få et preg av «sovebyen».
Staten viste en underlig passivitet i forhold til køen av utbyggingsoppgaver i jernverksbyen. I 1946 var hele kommunebudsjettet på en million kroner. Året etter manglet Mo 750.000 kroner på at budsjettet skulle gå i balanse. De søkte om lån, og fikk omsider penger til å dekke noen tiltak. Da hadde ordføreren skrevet brev til statsminister Gerhardsen og etterlyst Regjeringens vilje til å bygge den mønsterbyen både myndighetene og befolkningen ønsket seg. Det falt på Jernverket å redde jernverksbyen:
«I siste halvdel av 1940-åra var Mo kommune så hardt pressa økonomisk at jarnverket ikkje berre måtte bidra til den jarnverksrelaterte utbygginga, men også bidra økonomisk til at dei kommunetilsette fekk utbetalt løner frå månad til månad. Mo kommune var i realiteten konkurs», skriver historikeren Øyvind Thomassen.

Ei stjerne i det fjerne
«... Stjernebyggene. Navnet hadde en dåm av eventyr. Og eventyret hadde de også gitt seg i vold, de som var kommer fra øyer, veiløse bygder, små og store steder i nord og sør for å plassere flyttelasset og familien sin i de spillernye, pastellfarga blokkene og sjøl få seg godt betalt arbeid på Norges største arbeidsplass. Jernverket hadde blinka som ei stjerne i det fjerne, og så hadde de pakka sammen og dradd. Nå sykla de heim fra formiddagsskiftet med blanke matbomma på bæreren og blant drømmer for seg og sine i en by med levebrød til alle....»
Laila Stien. «Mo i knean, Mo i sjela, Mo i Rana» fra Nord-Norsk kulturhistorie, bind 2.

Standarden er god
«... Vi hadde anledning til å gå gjennom en av de blokkene som er så å si ferdige, og det er tydelig å se at standarden er god. Det er en stor stue på 26 til 30 kvm og et velinnredet kjøkken med skyveanordninger i veggen mot stuen for serveringen, for å spare husmoren for arbeide. I kjøkken, entré og soveværelser er det en masser av skap, og til leiligheten hører også søppelsjakt. I kjelleren er det felles vaskerom og der er også innebygget de nødvendige tilfluktsrom i ekstra armering....»
Arbeideravisa på besøk i Kvartal 48, januar 1954».

Endelig Rana
 

Mo ønsket å innlemme Selfors og Gruben i byen. Men Nord-Rana sa tvert nei, og svarte med krav om full sammenslåing av kommunene. Da Mo oppga kravet om utvidelse gikk lokalpolitikerne inn for å utnytte de små arealene med så tett bebyggelse som mulig. Både Krag og Jernverket fikk påpakning for å ha ødslet med tomtene. Krag svart at «... det hjelper lite med å skylde på reguleringsarkitekten og fremstille han som en naiv estetiker når forholdet i virkeligheten var det omvendte den gang planen om rekkehus ble møtt med at en ikke ville ha «Gråbeinsgårder» i Mo». Nå var både kommunen og Jernverket opptatt av å realisere en alternativ plan basert på rekkehus og blokker i tre og fire etasjer.
I Mo bodde i 1946 tre rusen mennesker i 700 leiligheter. Jernverksbyen sprengte seg ut over Mos grenser og inn i Nord-Rana, hvor det grodde opp til dels uregulerte bebyggelser. Gruben ble raskt en drabantby av små hytter og hus uten vann og kloakk. I løpet av en tiårsperiode ble det bygd 1500 boliger i Mo og 680 i Nord-Rana. De neste åtte årene var forholdet snudd. Nord-Rana bygde hele 1080 boliger, og i Mo ble det satt opp 550 boliger. Først i 1964 ble Mo, Nord-Rana og deler av Nesna og Sør-Rana slått sammen til en storkommune. I ettertid er det lett å se at Rana burde vært en realitet allerede i 1946.

504 jernverksboliger

Jernverket ble, noe motvillig, den største boligreiseren på Mo og mye viktigere enn MoBo. I perioden 1949 til 1955 førte bedriften opp 504 arbeider- og funksjonærboliger, 900 familieleiligheter fikk støtte i form av tilskudd, lån eller materielle ytelser. I alt investerte Jernverket 30 millioner kr i boligbygg fram til midten av 50-tallet. Jernverket hadde ytt vel 10.000 kr i tilskudd til hvert husvær bedriften satte opp, og det var langt mer enn noe annet norske industriforetak hadde gjort. Bedriften opparbeidet også en del boliggater med vann, kloakk og asfaltering, og bygde ut sykehuset. Fra Jernverket strømmet det elektrisitet og drikkevann til Mo i Rana.
Idealet for de byggende var eneboligen med stor hage omkring, konstaterte sosiologene som kom fra Oslo for å studere «det store samfunnsskiftet» i Nordland. De konstaterte tørt at idealbyen uten klasseskiller hadde veket plassen for økonomiske realiteter. Fremdeles brukte avisene sterke bilder i skildringen av Mo: «Tidsmessige industrisamfunn», «Framtidsbyen Mo i Rana», «Hagebyen under jernverksrøyken» og «Eventyret om Mo i Rana».

Nye sosial rammer

Jernverksbyen sprengte gamle rammer for sosialt liv. Folk flyttet fra holmer i havgapet, dalstrøkene innafor og tyskerbrakker på Mo - og inn i stjerneblokker og kvartal 48. Med elektrisitet, bad, vannklosett, vaskekjeller, søppelsjakt og tette forhold - et moderne liv av nye muligheter, men også trusler. «Ennå har den nye industribyen på langt nær seiret over det gamle nordlandske ladestedet, men idyllen viker daglig plass for moderne, brede trafikkårer, tidsmessige boligkvartaler, liv, fart og framfor alt støy», skrev Arbeiderbladet i 1950. Industrien ga inntekter og fast arbeid. Skiftarbeidets ulemper ble forsterket av boforholdene med blokker. Da den røde røyken lavet ned over Mo og Gruben på 1960-tallet var det få som kalte den «velstandsrøyk».
I 1963 var over 40% av befolkningen under 20 år. Dermed var Mo landets yngste by. «Tenåringene dominerer bybildet på vei til eller fra skoler og foreningsliv», skrev Dagbladet. Den tidsmessige folkeskolen som var bygd under anleggstida rommet 1300 elever. Og noen av dem måtte, i likhet med pappa på Jernverket, gå skift på skolen for å få det til å gå i hop. De første årene kimet kirkeklokkene om kvelden, en beskjeden til skaren av unger om å komme seg inn før mørket senket seg.

Kultur i smeltedigelen

På slutten av 1960-tallet kom Jernverkets tre tusen ansatte fra 239 forskjellige kommuner i Norge. Mange etterlyste kultur i smeltedigelen. «Idyllen i byens naturskjønne omgivelser» syntes ikke tilstrekkelige i en by med urbant preg på godt og vondt. i 1962 fikk Mo svømmehall, samme året sto museet ferdig. Først 15 år etter kom idrettshallen. Arbeidskirker ble bygd ut i drabantbyene parallelt med skolene. Et helt kompleks av kulturbygg ble reist i moderne stil i sentrum; et rådhus, et samfunnshus, en kino med innlagt Nordland teater og et folkebibliotek.
Den skjeve aldersstrukturen ga store fødselsoverskudd som kamuflerte en lite hyggelig utvikling. I 1964 utgjorde netto tilflytting til Rana hele 1175 personer. Fra slutten av tiåret ble flyttetallene negative år etter år. Undersøkelser viste at mange unge jenter flyttet fra Rana - og alle vet at det ikke lønner seg i lengden. På 1970-tallet gikk folketallet derfor svakt tilbake. Søkelyset ble rettet mot tilbudene om utdanning og jobber. Lenge var Barnas Hus den eneste barnehagen i kommunen, men på 1980-tallet akselererte utbyggingen. Videregående skoleverk ble bygd ut og utdanning av sykepleiere og bedriftsøkonomer kom i gang.
Jernverket var utvilsomt en løftestang for Rana-distriktet. Men den raske byveksten ga en skjev aldersstruktur og et samfunn som lenge virket uferdig. Industrien produserte velstand og framtid, men også et arbeidsmarked med ensidighet og sårbarhet. Jernverket og Rana var uløselig lenket sammen i et skjebnefellesskap.