En lang arbeidskarriere går mot slutten
15.06.2010Ikke mange kjenner Mo Industripark så godt som energibuntene Sture Reinholdtsen, Sverre Høssung, og Johnny Michalsen. Etter å ha viet nesten hele jobbkarrieren sin her, ser de tilbake på en annen arbeidskultur enn den vi kjenner i dag.
 xxx  Energibuntene Sverre Høssung (t.v.), Johnny Michalsen (sittende) og Sture Reinholdtsen, kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere i industriparken. Her er de inne i maskinrommet på Energisentralen.  xxx Sveising med gassmaske på CO-gassledningen, oppe på taket til Valseverket. |
I slutten av mai takket Sverre Høssung for seg i det han gikk av med pensjon, og mot høsten er det Sture Reinholdtsens tur. De to 67-åringene har vært trofaste industriarbeidere i en mannsalder. Johnny Michalsen har passert 64 år, men vil fortsette i arbeidslivet enda litt til.
Alle er de prosessteknikere ved Energisentralen i Mo Industripark AS. Sture og Johnny jobber dagtid ute i felten, mens Sverre jobbet skift inne på overvåkningen. Sverre har jobbet 45 år som skiftarbeider.
- Jeg har ikke tatt skade av det, så vidt jeg vet. Jeg vet ikke om noe annet, sier han.
De tre 60-åringene er fulle av minner og historier på godt og vondt, og noe deler de med Gule Siders lesere.
HMS var et fremmedord
Sverre begynte på Råjernverket i 1965, og var der til 1974. Da begynte han på Gassentralen, som i dag er det vi kjenner som Energisentralen.
- Det har skjedd store forandringer her oppe siden den gang. Da jeg begynte å jobbe i Råjernverket var det ingen kjære mor. Jeg husker det ofte fløt overtappet råjern på bakken, og eksplosjoner har jeg vært med på mer enn en gang. Første smellet var vel i 1967-68, i 5’ern og 6’ern. Trykkluften ble borte, og elektrodene gled ned i ovnen, og dermed så kom det CO – gass inn i manteren. Dette førte til et smell av en annen verden, og sendte lokket opp 20 til 30 meter gjennom Råjernverkstaket. Glasset og støvet haglet i det vinduene eksploderte. Ingen ble skadet, merkelig nok. Det var også tilfeller at det ble tappet på kald pellets i øsa så det ble dannet en gass som blåste alt ut. Det kostet penger. Det har endret seg ekstremt siden den gang, supplerer tidligere verneombud Sverre.
- I dag får vi det utstyret vi sier vi skal ha. Det virker nesten som at vi er verdt litt mer nå enn da vi begynte, legger Sture til.
Det var større problemer med gasslekkasje tidligere enn nå, og det forklarer veteranene med det økte fokuset på sikkerhet. Det er ikke bare sikkerheten som har endret seg bemerkelsesverdig i Mo Industripark.
Johnny, som begynte 18. mai i 1965 på pelletsverket, har også flere hendelser friskt i minnet.
- Jeg minnes da vi gikk på kontrollrunde. Da kunne vi se noen av arbeiderne i buene sitte og spille poker og det stinket heimbrent. Alkoholkulturen her oppe var en helt annen da, og hadde aldri blitt tillatt i dag, forteller Johnny.
60-åringene forteller videre om direktører som gikk med hendene i lomma og inspiserte. Om formenn på hvert skift, som hele tiden fortalte hva som skulle gjøres. Og det ble holdt vakt ved stemplingsklokkene. I dag er de mye mer selvstendige, noe alle tre syns å sette pris på.
Mil etter mil
Altmuligmennene Sture og Johnny har et spesielt og interessant arbeid. De vet sjeldent hvilke oppgaver de skal løse når de kommer på jobb. De gjør alt fra snekring, rørlegging, sveising, mekanisk og litt elektrisk arbeid, med mer. Selv om alle tre er kjent i verkene, er det nok Johnny og Sture som kan sies å kjenne hver krok som sin egen bukselomme.
- Før i tiden måtte alle gassledningene og rørene sjekkes manuelt. Da hadde vi bare fire gassentraler, og nå har vi 1000. Det var kun noen få telefoner rundt omkring på tomta, hvor vi kunne melde fra. Da fulgte vi alle ledningene og rørene over hele området til fots, i all slags vær. Det ble det noen mil ut av, forteller de to.
Gassforgiftet på jobb
Jobben deres kan på mange måter være utfordrende og farlig, selv i disse dager. - Vi har en spennende jobb på mange områder. Ofte er det en utfordring å løse et problem, mens andre ganger er det rettet mer mot sikkerhet. Vi jobber både langt under og høyt over bakkenivå, og da er det mye å ta hensyn til. Jeg måtte en gang på sykehuset for lufting i 1980, fordi jeg ble CO – gassforgiftet. Vi har blitt utsatt for så mye gass og støv opp gjennom årene at vi har blitt impregnert, spøker Sture.
Når Sture slutter til høsten er det med blandede følelser. - Jeg har valgt å være her til jeg var 67 år fordi jeg syns jeg har en trivelig og utfordrende jobb. Det er et svært kontaktnett her oppe, og et kjempegodt miljø. Og så er det så mye annet positivt som følger med. Jeg er leder for bedriftsidrettslaget i MIP AS, og har vært det i noen år nå. Siste dagen her blir nok rar, og man vet jo ikke hvordan det blir å gå hjemme. Jeg blir nok å savne det sosiale aller mest, men også selvfølgelig jobben. Heldigvis har jeg litt forskjellig å pjuske med framover, sier han, og røper at han skal bruke tid på familie, hytte og idrettslag.
Johnny har bestemt seg for å fortsette i jobben. - Selv om det har vært gode og dårlige tider her, har vi vært her i så mange år fordi vi har trivdes. Her er ingen dag lik, og vi må stadig bryne oss på nye arbeidsoppgaver. Jeg blir her så lenge helsa holder, avslutter Johnny.
For Sverre er arbeidskarrieren akkurat over, noe han ser på som en stor lettelse.
- Man kan bli veldig lei etter 45 år. Jeg har jobbet siden jeg var 15 år, og nå ser jeg på pensjonisttilværelsen som en stor lettelse. Det blir rart og ikke måtte ta hensyn til klokken lengre, og tenke at man skal på jobb. Jeg har ikke tenkt å ligge på sofaen. På vinteren skal jeg på sydenturer og på isfiske i Utskarpen. Nå venter jeg bare på at multen skal bli moden, humrer den fornøyde pensjonisten.
pdf-fil GS3-10 s.6-7 (563 kB)