Spisepause for karene som arbeidet inne i vannanlegget for vanntilførselen gjennom Mofjellet. I bakgrunnen begynner industritomta å ta form. Rundt 1950.

Industrieventyret starter

11 mars, 2020 14:41 Del Del Del

Stortinget vedtok bygging av et nasjonalt jernverk i Mo i Rana 10. juli 1946, blant annet basert på de rike jernmalmforekomstene i Dunderlandsdalen og med kraft fra Glomfjord. Året etter fattet Stortinget vedtak om å gi Glomfjordkrafta til Norsk Hydro, og i stedet bygge ut Røssågavassdraget som kraftkilde for Jernverket. Det forlenget anleggstiden betydelig, og derfor kom utbyggingen både av den nye jernverksbyen og bedriften først skikkelig i gang etter 1949.

De neste fem årene ble så en svært hektisk anleggstid. Folketallet i Rana ble firedoblet, og i 1955 fremsto Mo som «uferdig, men morsom, full av optimisme og pågangsmot, dristig, arbeidsom og vital,» skrev ukebladet Aktuell midt på 50-tallet.

Stålskjelettet til sinterverket reiser seg i 1952.

I begivenhetenes sentrum
– Det var en veldig entusiasme og et voldsomt gå-på-humør i anleggstida og i produksjonsstarten. Nordlendingene har jo sansen for skippertak, og da teller man ikke timer og døgn. Slik husker Johannes Otnes årene rundt 1955.

Han kom tilbake til Rana som nyutdannet i 1948 og ble ansatt som elektromontør ved Jernverket. Våren 1955 sto Otnes i begivenhetenes sentrum som formann ved elektroavdelingen. Røssåga kraftverk kunne endelig levere strøm den 5. april, og to dager senere ble Jernverket tilkoblet. Produksjonen kunne starte, først med Elektrostålovn 1, der de tappet 35 tonn flytende stål den 19.april klokka 22.05.

Tre arbeidere raker slaggen av ausa, som er full av flytende stål. 1955.

Verdens største
Før driftsstart var mange ansatte på studieturer og opplæring ved andre jernverk, ved Christiania Spigerverk i Oslo, samt i Sverige, Tyskland og England. Et omfattende opplæringsprogram ble iverksatt, før og etter driftsstart.

Da ovn 1 i råjernverket ble tappet før første gang den 16. mai, var dette fra «verdens største elektriske jernsmelteovn». Aksel Selfors sto frem og imponerte som solid tapper som lærte opp andre, med erfaring fra smelteverket i Sauda.

17. mai triumf
Ifølge råjernsjef Aksel Kielland Presterud, rådet det en andektig og spent stemning i tappehallen før første tapping, der en stor ansamling mennesker fulgte med. De fleste hadde aldri tidligere sett flytende jern og slagg, og ingen hadde tidligere håndtert så store elektro-råjernsovner.

Korgen med skrap settes på elektrostålovnen for start av smelting. Det var lagt opp til at en elektrostålovn i tre skift skulle tappes omtrent hver 5 ½ time for ca. 40 tonn stål, som normalt ga 160 tonn stål i døgnet, i følge stålverkssjef Gunther Altland. Kilde: Vårt Verk nr. 2 -1955.

Men under første tapping størknet metallet og rant dermed ikke skikkelig over i ausen. Dagen etter gikk det langt bedre – 17. mai – da flytende rødt jern og slagg strømmet ut av ovnen, og ble en mektig markering av nasjonaldagen med sprakende gnister ut i hallen; som hyllest til byggingen av det nasjonale norske jernverket. Hos Aktuell, bladet som mellom 1945 og 1974 var Arbeiderpartipressens flaggskip, kunne man etter første tapping lese Jernverket triumferer!

 

Den første stålprøven er tatt. 1955.

Avansert teknologi
Råjernverket var bygget med norsk teknologi; Søderberg-elektroden, oppfunnet av svenske Carl Wilhelm Söderberg og videreutviklet av norske Elkem, sammen med Tysland-Hole-ovnene, en smelteverkteknologi med høy internasjonal anerkjennelse.
– Jernverket var både avansert og svært moderne. Vi sto for tøffe forhold, store utfordringer og grensesprengende teknologi i norsk sammenheng, mintes elektromontør Otnes.

Valseverket hadde engelsk teknologi levert av Davy and United Engineering Co. Før oppstart trente operatørene med styrespaker og maskineri ved å kjøre trebjelker gjennom rullebord og valserekker, snu og flytte på emene. Valseverket hadde et stort produktspekter som operatørene skulle drilles i, med tilhørende rutiner og prosedyrer.

Jan Brovold var operatør på blokksaksa da den første stålblokka ble valset og han var den første som klippet jern på Norsk Jernverk, i en alder av 27 år.

 

Første utskiping av ferdigprodukter fra jernverkskaia, om bord på MS Borgundøy. 1955.

Skrap fra Tirpitz
I stålverket var det tysk teknologi. Bessemer-verket var nytt og moderne, der flytende råjern ble foredlet til stål. Første ”blås” i Bessmer-verket var 10. juni. Elektrostålovnene var imidlertid tysk krigsskadeerstatning, fra Hermann Gøringe-Werke, og derved førkrigsteknologi. Verksdirektør Marius Brostrup Müller mintes at Jernverket var glad til.
– Det var også tyskerne – over å bli kvitt de gamle ovnene! Hevdet han førti år senere.

Da det første stålet fløt fra elektrostålovn 1, var det meste av skrapet stålplater fra slagskipet ”Tirpitz”, senket utenfor Tromsø i november 1944. Smeltingen tok nærmere åtte timer. Senere, når ovnen oppnådde riktig temperatur på omkring 2000 grader, skulle smeltingen ta om lag fire timer. To unge stålverksarbeidere fra Mo, Gulle Bratland og Arne Erikstad, deltok i den hektiske oppstarten, der de også fikk bistand fra tyske fagfolk.

Fra skraphåndteringen.

By og bedrift vokste sammen
Behovet for fagarbeidere til Jernverket var stort, og allerede under anleggstiden startet man med å ta inn lærlinger. En av dem var Torbjørn Sivertsen. Han gikk i rørleggerlære over fire år fra 1951, etter ett år som bud på jernverksanlegget. Hans yngre bror Reidar fulgte etter og tok fagbrev som dreier på Sentralverkstedet.

Familien Sivertsen hadde flyttet til Rana fra Beiarn i 1949. Faren var bygningssnekker og jobbet for en privat entreprenør med boligbygging i mange år. Slik ble fremveksten av by og bedrift vevd sammen, i jobb og familieliv til både innfødte og de mange tilflytterne.

“Punchedamer” ved jernverkets administrasjon. 1955.

Stoppet flyttestrøm

I de nye boligområdene som vokste frem krydde det av unger. Hver tredje innbygger i Rana var under 13 år.

Etter anleggsperioden, i februar 1955, måtte de 1300 ansatte ved Jernverksanlegget søke arbeid som produksjonsarbeidere og funksjonærer, nå som en del av driften ved jernverket. De fleste gikk rett over i ny jobb.

Grunnstammen av ansatte var da fagfolk med bakgrunn fra gruvedrift og anleggsarbeid, og de brakte med seg kompetanse og kultur fra gruveindustri, verksteder og anleggsdrift. Deres holdninger og kunnskap smeltet sammen med erfaringen de som flyttet inn til Mo fra kysten brakte med seg, til de nye jernverksarbeiderne.

Mo i Rana ble «stoppkanten» for flyttestrømmen som gikk fra nord til sør i etterkrigstiden.

 

Imponert over jernverksarbeideren
Verksdirektør Brostrup Müller merket seg at arbeiderne i nord var av et annet kaliber enn lengre sør.
– Jeg er imponert over jernverksarbeideren i Mo. Motivasjonen og innsatsviljen var en helt annen enn sør i landet, og jeg har mange ganger tenkt over hva det kunne skyldes. Jeg tror forklaringen er så enkel at folk rett og slett var lykkelige over å ha fått fast arbeid, fortalte verksdirektøren til Jernverksnytt i 1986.

Han mintes tiden sin ved Jernverket som svært god.
– Årene fra 1954 til 1959 er den beste og mest interessante perioden i mitt liv. Jeg trivdes i Mo og følte jeg vokste med oppgavene, uttalte han. Skal vi tro historien, var han ikke alene om denne oppfatningen.

Tekst av Ivar Hartviksen for Mo Industripark as.  Mer historisk stoff finner du her.

 

Dagens arbeid er over. På vei hjem til stjerneblokkene. “Vårt verk” kalte blokkbebyggelsen for “stjerne-byen” . Nye blokkleiligheter med både varmt og kaldt vann og vannklosett var for mange mye mer moderne enn boligene de kom fra.

Om Tilbakeblikk-spalten
Ranas industrihistorie srekker seg 170 år tilbake i tid og kan deles inn i tidlig industriutvikling, tiden med Norsk Jernverk og tiden etter omstillingen til privat eierskap.

I 2020 er det 65 år siden oppstarten av A/S Norsk Jernverk. Mye av dagens industri i Mo Industripark drives videre på tuftene til det gamle jernverket. Dette markerer vi med en artikkelserie i år med historiske tilbakeblikk fra anleggsperioden frem til dagens industrivirksomhet. Serien består av seks artikler, en i hver utgave av Industriparknytt. Saken du akkurat har lest er den første i rekken.

Artikkelrekken vil ta for seg følgende tidsepoker:
1955   Det hele begynner – Anleggsperioden og oppstart av A/S Norsk Jernverk
1964   Ny statlig satsing: Rana Gruber, Koksverket og utbygging av jernverket
1975   Stålkrisen og internasjonal stålindustri i endring
1985 – 1995   Et tiår med omstilling
2008 – 2014  Finanskrise og oljesatsing
2015 – 2020  Fra miljøfokus til grønt skifte

 

Samlet produksjon i 1955:

Jernverksoporten på industrikaia.

Råjern                           55.807 tonn
Stålblokker                  49.006 tonn
Grovemner                   37.819 tonn
Grovverksprodukter   31.512 tonn
Finverksprodukter       2.383 tonn

Alle produksjonsavdelingene hadde startet drift i 1955.

 

De beste ukeresultatene i 1955

Råjernverket i uke 47:                        2791 tonn
Stålverket i uke 50:                             3246 tonn
Finvalseverket i uke 52:                        821 tonn
Blokk- og grovverket i uke 46:          2026 tonn

 

Tapping nr. 1000 ved ovn 1 i råjernverket skjedde 15/3-56 kl. 20.00. Formann Raaen.

Tapping nr. 1000 ved ovn 2 i råjernverket skjedde 12/5-56 kl. 18.15. Formann Reistad. Ovnsregulerer P. Thorsvik.

Smelte nr. 1000 ved elektroovn 2.

 

Les mer historisk stoff her

 

Del Del Del