Hva er Helgelandsindustrien? I første rekke verksted-, prosess-, transport- og oppdrettsindustri som på Helgeland omsetter for mange milliarder årlig, sa adm. dir. Arve Ulriksen i Mo Industripark AS.

Helgelandsindustri i verdensklasse

6 januar, 2016 16:14
Hva er Helgelandsindustrien? I første rekke verksted-, prosess-, transport- og oppdrettsindustri som på Helgeland omsetter for mange milliarder årlig, sa adm. dir. Arve Ulriksen i Mo Industripark AS.

Hva er Helgelandsindustrien? I første rekke verksted-, prosess-, transport- og oppdrettsindustri som på Helgeland omsetter for mange milliarder årlig, sa adm. dir. Arve Ulriksen i Mo Industripark AS.

 

Foredrag av Arve Ulriksen, adm. dir. i Mo Industripark AS, under Nord i Sør-konferansen 6. januar 2016

  

I dag har jeg tenkt å snakke om mer enn knapper og glansbilder – jeg skal snakke om verdensklasse og forutsetningene for verdensklasse.

Verdensklasse er en posisjon en oppnår etter utallige år med trening, skolering og konkurranse på den internasjonale arena. Verdensklasse er ikke noe vi kan vedta i et hvilket som helst dokument. For oss på Helgeland omhandler det å videreutvikle vår industrikultur. En kultur som har ligget i bunn over generasjoner.

Vi vet at vi deltar i et felles skjebnefellesskap og at slaget står i markedet. Ja, de fleste slag utkjempes på bortebane. I denne kulturen ligger også forståelsen for ordet fleksibilitet og tilpasning, og omstillingsevne. En viktig erfaring vi har gjort oss over flere år er at etter sol kommer det en dag regn. Etter full utnyttelse av produksjonskapasitet med fire skift i sving, kommer perioder med magre ordrebøker.

Erfaringene fra Helgeland viser hvordan vi bør gripe tingene an når vi skal skape fremtidens arbeidsplasser etter hvert som inntektene fra olje og gass reduseres. Landbasert industri har stor respekt for den omstilling som oljeindustrien står foran, og ønsker å bidra med vår kunnskap. Landet skal riktignok leve av inntekter fra oljeindustrien i mange år fremover, men samtidig må vi ta inn over oss at disse inntektene vil reduseres. Derfor er det avgjørende at omstillingsarbeidet begynner nå mens vi fortsatt har tid og ressurser til rådighet.

 

Opptatt av verdensklasse

Hva er Helgelandsindustrien? I første rekke verksted-, prosess-, transport- og oppdrettsindustri som på Helgeland omsetter for mange milliarder årlig.

Mo Industripark, som er en av landets største industriparker, omsetter for 7 milliarder kroner, og brorparten kommer fra eksportinntekter.

I Brønnøysund ligger Torghatten, som er et av landets største transportselskap, og som årlig omsetter for rundt 8,5 milliarder.

I vår naboby Mosjøen eksporterer Alcoa for mellom 3 – 4 milliarder kroner i året.

I tillegg kommer omsetningen fra en stadig voksende oppdrettsnæringen på Helgeland som allerede i dag omsetter for mange milliarder kroner i året.

I tillegg har vi, nærmest under radaren, bygget opp en betydelig IT- og digitalkompetanse som vil være plattform for etablering av nye industrier.

På Helgeland har vi møysommelig bygget opp en sterk industri som konkurrerer nasjonalt og internasjonalt ved å ta i bruk vår industrikompetanse, industrierfaring og kunnskap om internasjonale markeder, og vi har dessuten startet omstillingsarbeidet for å legge til rette for den nye industrien – den grønne og miljøvennlige industrien.

Hvorfor er vi i Helgelandsindustrien opptatt av verdensklasse? Vi som sitter her bør jo vite svaret på det spørsmålet, men jeg kan oppsummere: Skal vi ha verdens høyeste lønninger og forbli nr. 1 i verden som velferdsnasjon, så må vi gjennomføre «ting» smartere enn de fleste. Vi må være knallgod på kunnskap og kompetanse. Vi må være best på logistikk. Vi må ha forståelse for begrepet avstandskostnader. Og så vi må ha gode ledere, fremsynte menn og kvinner med sans for forskning og utvikling.

Som vi vet er det ikke lengre muskelkraft alene som skal bære industrien videre. Så kan jeg ikke unngå å nevne at det var fremsynte folk som for snart 70 år siden etablerte prosessindustrien på Helgeland der den i dag ligger. Nemlig nær kraftkilden og råvaren og som derved resulterte i en logistikk i særklasse.

 

Klimautfordringen gir muligheter

Når jeg i dag er utfordret til å se inn i glasskula, så sitter jeg med et optimistisk bilde på netthinna. Vi har råvaren, vi har bedriftskulturen og konkurranseinstinkt. Og fremfor alt fornybar energi gjennom magasinkraft som nesten ingen ellers besitter.

Helgeland og Nordland forventes derfor å ha størst vekst i hele landet med grunnlag i eksportrettet industri basert på naturressurser. Med Parisavtalen i ryggen, som ble vedtatt kl. 19:27 den 12. desember i fjor, så økes våre muligheter. 40 prosent utslippskutt frem til 2030 betyr at teknologi, industri og våre fornybare ressurser i nord kan bli en vesentlig del av løsningen.

Etter COP21 i Paris vet vi at vi er posisjonert godt for fremtiden (det vil si at etter 20 konferanser siden 1995 ble man altså enig i Paris i år). Den konkurranseutsatte landbaserte industrien på Helgeland og i Norge er nærmest alene i forhold til å levere på alle nivå i våre avtaler om lavere utslipp.

Vi gjenvinner energi, resirkulerer og topper i konkurransen om å levere rene produkter. Vi er godt posisjonert den dagen CO2 får en rett pris i det internasjonale marked. I nord står vi oss bra når vi får et internasjonalt fokus på fornybarsamfunnet og bærekraft. Likevel hører jeg fra høylytte «skremmere», bosatt i Oslo, men dessverre også både i Tromsø og Bodø, som uttaler seg om alt vi ikke lengre skal gjøre i nord. Ofte statsfinansierte stemmer, trygt plassert i Europas rikeste områder med tilgang til fornybare ressurser og energi. Etter min oppfatning skal vi i nord bli de aller siste klimapessimister.

 

To sentrale utfordringer

Men, det finns selvsagt noen bekymringer i horisonten. Jeg vil trekke frem to forhold som vi i nord må ta tak i.

Fordi det er ingen andre enn vi selv som må ta tak i våre to største utfordringer: Vi kommer ikke til å være lenge i verdensklassen, dersom vi fortsatt skal ha landets dårligste videregående skole. Selv om det finns hederlige unntak, har vi en videregående skole i nord som leverer dårligst i Norge. Elevene leverer dårligere karakterer enn andre i gjennomsnitt. Elevene bruker lengre tid i sitt utdanningsløp og vi har størst frafall i landet av elever. Hvor er oppmerksomheten rundt dette begredelige faktum?

Hvem føler ansvaret for å gjøre noe med situasjonen og få VÅR skole frem i dagslyset?

Jeg nekter å tro at våre gutter og jenter er mindre begavet enn andre elever i andre fylker. Derimot stiller jeg et stort spørsmål rundt de kulturer som har skapt en skole i nord som produserer få elever i verdensklasse, men alt for mange med svake resultater. Blant taperne er gutter innen yrkesfag flest. I idrettsverden, eller for å bruke fotballspråket: Med slike resultater ville trenerteamet neppe fått fornyet tillit! Derfor er min henstilling til politikerne i salen som har et daglig ansvar for skolen: Rydd opp og ta ansvar! Vi fra næringslivets ståsted skal stille opp. Men, noen må blåse kampen i gang for tidenes skoledugnad.

Min neste bekymring er at vi gjør oss for lite gjeldende med å presentere våre løsninger – premisser om dere vil – på den nasjonale arena.

Vi, Helgeland og resten av Nord-Norge rekrutterer svært få nyheter til nasjonale medier. Vi har ikke maktet å organisere oss slik at vi i samarbeid her nord kan formulere våre forslag til løsninger sterkt nok.

Ser vi rundt oss i Europa eller i resten av Vesten, så treffer vi sterke innflytelsesrike regioner. Som har sterke nasjonale posisjoner, sett i forhold til et nokså sentralstyrt Norge. Vi i Nord må bli en bedre premissgiver å markere oss. Ganske enkelt fordi landet vårt er ulikt. Og fordi vi ikke kan forvente at «Oslo» eller «Bergen» skal forstå best hva som er best for oss. Jeg mener ikke å klage på dagens politikere, men vi må bli bedre å formulere VÅRE politiske løsninger og å kommunisere disse ut fra et Nord-Norge-perspektiv. Skal vi få til dette må vi skape arenaer her i nord, det vil si møteplasser, hvor arbeids- og næringsliv, utdanning og politikere møtes, debatterer og fremmer løsninger fra vårt ståsted, og ikke ut fra forhåndskonkluderte løsninger. Vi må fremme våre løsninger med tyngde. Det trenger sjømatnæringen i nord. Det trenger også industrien og energinæringen. Jeg vil si det som i TV2-serien vi har vært underholdt av på søndagskveldene: «Politikk er ikke å ville, men å gjøre.»

 

Se opp og ut!

Samtidig som vi skal bli bedre i skolen og å utvikle flere og bedre landsdelsløsninger, bør vi også være de nærmeste til å interessere oss for våre internasjonale markedsbetingelser.

Over 80 prosent av Norges eksport går til EU. Nå utfordres det indre markedets frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer.

I januar uttalte statsminister Erna Solberg:  «Et mindre oljeavhengig Norge gjør oss mer avhengig av EUs indre marked. Det betyr at like rammebetingelser og kjennskap til EU-systemet blir viktigere for både oss i Nord og resten av Norge«.

Når det er sagt, så blir det utfordrende for oss å få oppmerksomhet fremover for våre nordnorske og norske interesser, fordi EU fremover må løse sine store utfordringer, det vil si flyktningestrømmen, Schengen-samarbeidet, og tilhørende uenighet innad i EU om byrdefordelingen. I tillegg har vi Storbritannia og deres kommende folkeavstemning om sitt medlemskap i EU, og på toppen av dette rammes og trues EU av alvorlige terrorangrep og terrortrusler.

Jeg tror derfor vår mulighet finnes i kjølvannet av ny klimapolitikk fra både FNs klimatoppmøte og EU. Her følger det et nytt regelverk og nye mål som gir etterspørsel etter nye løsninger. Her vil jeg påpeke at det offentlige må ta lederskap og være en krevende, taktisk kunde, slik at næringslivet motiveres til å levere fremtidens løsninger. Neste år vil det bli brukt 500 milliarder på offentlige innkjøp i Norge. Norske bedrifter har dessuten rett til å delta i anbudsrunder i hele EØS-området. 18 prosent av EUs BNP brukes på offentlige innkjøp. Motivér og legg til rette for at næringslivet deltar i EUs programmer som Horisont 2020. Programmet gir bedrifter en mulighet til å kombinere internasjonale ambisjoner med sine forsknings- og innovasjonsaktiviteter. Vi oppe i nord trenger å ta grep for fortsatt å være en vinner. Jeg vil påpeke at landene i Europa som nå har gjennomført tøffe strukturelle grep nå belønnes med den kraftigste økonomiske veksten.

 

Fremtiden er i nord

La meg avslutte med historien om den lille øya. Hvor det i 1972 landet et lite sjøfly utenfor med 1250 levende fisk, hvorav 850 av disse døde etter første døgnet. Lovund på Helgelandskysten, en av tusen øyer i regionen, er et eksempel på mix’en av kultur, konkurransekraft, lokalt eierskap og hardt arbeid.

– Øya var nesten i ferd med å avfolkes, uttalte Odd Strøm, administrerende direktør i Nova Sea, nylig på telefon til E24.

Han snakket om Lovund i Lurøy kommune i Nordland. Bedriften han leder fra den fem kvadratkilometer lille øya, omsatte for nesten 1,7 milliarder i 2014. Ved folketellingen i fjor ble det registrert 469 fastboende på øya.

Jeg kunne brukt andre eksempler nordfra. Torghatten, Nordlaks eller andre.

Norge kontrollerer nesten to millioner kvadratkilometer med hav, hvis man tar med rubbel og bit. Det er veldig mye. Men til tross for at Norge altså er omgitt av hav – med en maritim sektor som setter nesten all annen næringsvirksomhet i skyggen – er det lite som lukter saltvann i traktene rundt Storting og Marienlyst. Dette ber jeg om, og har tro for at Per Sandberg tar fatt i det.

Situasjonsforståelsen og kunnskapen om fremtiden er i nord. Denne må vi formidle enda mer og enda bedre sørover. Olav Brostrup Muller uttalte det fortreffelig da han ytret om riksmedia: «Plasseringen av et kommunalt museum, Munch-museet, har i løpet av noen få år blitt viet mer oppmerksomhet enn den norske kystflåten til sammen.»