100 år til sammen i industriparken

Med rundt 50 års industriarbeidserfaring hver, ble Ole Tortenvik og Reidar Pedersen takket av i Elkem i oktober. Trivsel har de hatt hele veien med forskjellige eiere og utfordrende arbeidsforhold i begynnelsen av karrieren, forteller de nybakte pensjonistene.

FRA LOFOTFISKE TIL JERNVERKET PÅ SAMME DAG
Da 18 år gamle Ole kom hjem til Sjona fra Lofotfiske i ’69, måtte han finne seg noe å gjøre. Sjonværingen gikk straks innom administrasjonsbygget til Jernverket, Gulbygget, og forhørte seg om arbeid.

– Før i tiden var det ikke noen papirmølle, det var bare å gå og spørre. Jeg kjente mange fra Flostrand som arbeidet på Jernverket og vips, etter å ha snakket med noen på Råjernet, skulle jeg ha nattskift samme kveld, forteller Ole.

Han husker at det var ikke den beste oppfølgingen i starten.
– Jeg ble litt kastet ut i det med blant annet krankjøring alene første uka, uten at han som skulle følge meg opp var til stede. Etter noen måneder ble jeg overført til tapping på ovn 5 & 6 og deretter til kontrollrommet.

– Arbeidsforholdene varierte i stor grad mellom de forskjellige områdene den første tiden min her oppe. I begynnelsen syntes jeg det var svart og fælt, og etter en stund i arbeidslivet valgte jeg å gå videre med utdanning og søkte meg inn på yrkesskolen for å gå mekanisk linja der, forklarer Ole.

FAST ANSATT FØR ENDT UTDANNING
Unge Ole var fast bestemt på at han ikke skulle tilbake til Jernverket. Men da han og en klassekamerat fikk tilbud om jobb der før utdanningen var fullført, ble det likevel sånn. Ole ble fast ansatt 21. juni 1971, og fikk raskt bred erfaring.

– Vi gikk skole på dagtid og skift på ettermiddag og natt. Jeg var innom i hele drifta etter hvert, ikke bare på mekanisk. Jeg var både på pelletsverket og sinterverket, og begynte i Rana Metall med en gang det startet opp. Jeg var den syvende som ble ansatt og hadde arbeidsnummer 307, mimrer han.

Vi ble jo tilvendt, jeg skulle jo ikke være her, men havnet her likevel og ble i nesten 50 år, sier Ole Tortenvik.

STORE ENDRINGER
Mye har forandret seg siden Ole startet på Jernverket.
– I starten hadde vi verken eget verksted eller egne garderober, så det har vært store endringer gjennom mange år for å komme dit vi er i dag. Endring i HMS-fokuset med årene førte også til at vi ble flyttet litt rundt. Det har vært en kjempeutvikling. I begynnelsen var det knapt en skjerm å se i verket og mesteparten av oppgavene ble gjort manuelt, men etter hvert har mye blitt digitalisert for eksempel, poengterer han.

JERNVERKET ETTER MILITÆRET
Arbeidskollega Reidar Pedersen fra Nesna ble fast ansatt 8. oktober 1973. I likhet med Ole, hadde han hatt sommerjobb på Jernverket før han ble fast ansatt etter militæret. Også han gikk mekanisk på yrkesskolen og fikk erfaring fra hele driften.

– Jeg startet på Slabsen med å flammehøvle emnene. Jeg var så innom Grovverket hvor jeg var ovnsmann på emneovn 2, også var jeg med på oppbyggingen av emneovn 3. Til slutt havnet jeg på råjernverket hvor jeg også var skiftformann på 80-tallet. Da hadde vi seks ovner i drift, forteller Reidar.

INDUSTRIVERNLEDER
Nesnaværingen har også vært industrivernleder i 17 år.
– Det var veldig interessant og lærerikt, ikke minst det å planlegge øvelser og evaluere i ettertid. I løpet av årene har det vært noen hendelser har festet seg mer enn andre. En av de verste var da en kollega mistet livet i en sprengningsulykke. En annen hendelse var da vi fikk vann i en øse, da fikk vi virkelig oppleve hvor farlig det er når vann kommer i flytende metall.

– Det husker jeg godt, skyter Ole inn og fortsetter; alt ble svart og hjelmen blåste av. Heldigvis har man lært mye av disse hendelsene og vi har innført flere sikkerhetstiltak for å hindre at disse skal kunne skje igjen.

DET FINNES ALLTID EN LØSNING
Ole og Reidar har de siste årene arbeidet dagtid sammen. Men tidligere jobbet Reidar skift, noe som ifølge Ole hadde sine fordeler.

– Det at Reidar kjente hele anlegget og visste hva som var kritiske komponenter for å holde produksjonen i gang, medførte at vi alltid hadde kontroll på hva vi skulle gjøre og hvilket verktøy som måtte medbringes ved for eksempel en vaktutkalling. Og var det noe man trengte av hjelp eller deler, bistod han bestandig. Ofte hadde han allerede deler med seg «i lomma», smiler Ole.

– Vi har jo tilegnet oss mye erfaring og kjennskap til anleggene i løpet av årene så vi vet at man kaster bort mye tid på å hente verktøy når det er såpass store avstander her i verket. Det har skjedd noen ganger at det nødvendige verktøyet ikke har vært tilgjengelig, men da har vi alltid funnet en løsning med det vi hadde til rådighet, sier Reidar med et glimt i øyet.

KJENNER ANLEGGENE
Med utallige mil lagt ned inni produksjonsbyggene til det som i dag er Elkem, er det få som kjenner anleggene bedre enn Ole og Reidar. Det fikk vedlikeholdssjef Fredrik Drøpping Andersen erfare, da han som nyansatt i 2018, gikk runder i verket med begge.

– Jeg husker at uansett hvor vi var i verket kunne de fortelle i detalj om funksjoner og kritikalitet til hvert enkelt utstyr. Det var mye informasjon og historie som ble delt på relativt kort tid, og jeg kan vel ikke si annet enn at jeg både var, og er mektig imponert over den kjennskapen og kompetansen de har til hele verket. Og dette er ikke noe man får bare av å ha vært her, det krever at man har vært nysgjerrig, påkoblet og interessert i alt som har pågått gjennom deres tid her oppe, sier vedlikeholdssjefen.

– Det er mange av oss som kommer etter dere som gjerne skulle ha sett det mulig å laste ned deres erfaring, men teknologien er nok ikke helt der enda, legger han lattermildt til, til nikk og humring fra Ole og Reidar.

BRA TEAM
At det etter hvert var effektiv kommunikasjon mellom arbeidskollegene, er det liten tvil om.
– Vi har fått gjort mye godt arbeid sammen, vi var et bra team. Etter hvert var det ikke nødvendig å kommunisere med ord, alt gikk litt av seg selv. Jeg kan ikke huske at vi noen gang har vært uenig. Men vi har diskutert mye sammen og kommet frem til gode løsninger, mimrer Ole.

SYSTEMATISK VEDLIKEHOLD
Ole og Reidar har vært sentrale i å få på plass systemer for vedlikehold og prosedyrer i Elkem Rana.
– Vi har jo visst at dagen for pensjonering kom og har gjort et solid stykke arbeid de siste årene for å få på plass et gjennomarbeidet vedlikeholdsprogram. Her har Reidar og Oles deltagelse vært helt nødvendig, sier vedlikeholdssjef Fredrik.

– Det er som natt og dag med systematisk og forebyggende vedlikehold. Tidligere var det lite dokumentering og oppfølging, men nå er det satt i system og på data, forklarer Reidar.

Ulike eiere i årenes løp har vært merkbart.
– Da Elkem kom inn som eier merket vi at det var et konsern med store planer om oppgraderinger og utviklinger rettet mot indre og ytre miljø, sikkerhetstiltak, 5S og prosess- og produksjonskvalitet. Det er et helt annet vernesystem nå og fokus på mye mer forebyggende vedlikehold. Det har vært bra, sier Ole, til nikk fra Reidar.

TRAVEL PENSJONISTTILVÆRELSE
Hverken Ole eller Reidar kommer til å få mye tid til overs selv om de nå går over i pensjonistenes rekker.
– Jeg er allerede veldig travel, det var bare så vidt jeg rakk å få opp poteten her før kulda kom. Jeg driver også med fiske, og er medeier i et elgvall. Så langt har jeg ett barnebarn, men det kommer sikkert flere. Det blir også mye snekring hos både barn og søstre i tillegg til mine hus rundt omkring. Så blir jeg også å dra oppover hit for å drikke kaffe innimellom med arbeidskompisene og holde litt kontakt, smiler Ole.

– Jeg har overtatt «heimhusan» på Nesna, der er det en del jobb. Jeg har også båt og annet som må gjøres før vinteren, så det blir ikke fritt for arbeid. Jeg kjører også en del på barnebarn, sier Nesnaværingen, som også forteller at han allerede er forespurt om et mindre opplæringsoppdrag i Elkem i vinter.

Det er mye historie og kompetanse som nå forlater oss, sier vedlikeholdssjef Fredrik Drøpping Andersen (midten). Det er nok ingen av dere som blir direkte fri for arbeid selv om dere nå endrer stilling til pensjonist, sier Fredrik lattermildt om kompanjongene.

GODE KOLLEGER
Etter så mange år er det for det meste bare gode minner som sitter igjen.
– Det var tider. Man husker jo det som er artig og glemmer mer det som ikke var så gøy, som ulykker og alvorlige hendelser. Det er rart med det, slår Reidar fast.

Begge er enige om at gode kollegaer og et godt arbeidsmiljø har vært avgjørende for at de har «holdt ut» på samme sted så lenge.

– Det har vært gjevt å ha hatt arbeid hele veien. Jeg håper unge i dag har jobb og ikke blir fri for arbeid. I hele mitt arbeidsliv har jeg vært permittert i tre uker, det er litt rart å tenke på nå med koronaen. Jeg håper og tror at de holder bra koken her oppe. Det er utrolig mange ulike typer arbeid her i parken, før var det jo mest prosessjobber, men nå er det alt mulig – heldigvis, avslutter Ole.

Bilde fra avslutningen 2. oktober.

Ole og Reidar ble takket av i oktober.