Jernverket og den internasjonale stålkrisen

Mellom 1975 og 1985 møtte Ranaindustrien omfattende utfordringer. En global stålkrise som fortsatte med alvorlig internasjonal lavkonjunktur, førte til en nedtur som ble langt mer krevende for Rana og Jernverket enn tøffe tider tidligere.

Fra flaggskip til problembedrift
Oljekrisen i 1973-74 ga betydelige negative ringvirkninger for internasjonal økonomi. 1974 skulle bli et skille i den historiske utviklingen for internasjonal stålbransje med omfattende strukturendringer som resultat.
Krisen vokste frem etter blant annet økende internasjonalisering, nedgang i stålforbruket i industrielle land, men vekst i nyindustrialiserte land som Japan, Sør-Korea og Brasil, samt økt bruk av andre materialer som aluminium og plast. Det gjorde at stålbransjen i mange land ble hardt rammet av konjunkturfallet midt på 1970-tallet.

Tapping av en av tre elektrostålovner over i ausen i 1981. De tre eldre, små elektrostålovnene ble planlagt utskiftet med oppbygging av én, ny elektrostålovn etter at strengstøpeanlegget hadde kommet i drift.

Jernverksbyen opplevde den internasjonale lavkonjunkturen langt sterkere enn andre norske industristeder. De voksende problemene ble dominerende i Rana i årene som fulgte, da innbyggere, næringslivet og offentlige virksomheter var i et tettvevd skjebnefellesskap.

Ulike strategier
Mens vesteuropeisk stålindustri ned-bemannet med en sjettedel og kuttet 150 000 arbeidsplasser, fikk nedbemanning ikke samme fokus i Norge. Årsaken var blant annet flere reformer i arbeidslivet som ga økt bemanning. Utvidelse av ferien med ei uke for de over 60 år og arbeidstidsreduksjon til 40 timers uke, i tillegg til Arbeidsmiljøloven som kom i 1977 med blant annet regulering av overtid, helgearbeid og skiftarbeid, spilte inn her.

Det var vel 3.700 ansatte ved Jernverket i Mo i Rana, inklusiv Rana Gruber, i slutten av 1975. Fem år senere var dette uendret, samtidig som vestlig stålindustri hadde gjennomført betydelige kutt. Høye kostnader og manglende tiltak for modernisering ga store underskudd og stadig voksende gjeld, som nå var på rundt en milliard av datidens kroner.

Store forhold for maskinførere og maskiner i dagbruddet til Rana Gruber.

Miljø og gjenbruk prioriteres
Oljekrise og stålkrise førte også til ekstra fokus på energiforbruk og andre kostnader. Økonomi, miljø og ressursbruk kom i sentrum, noe som fikk et tydelig uttrykk i Plan 1976-79 for Norsk Jernverk. Planen la stor vekt på «resirkulering», i tillegg til fortsatt modernisering av anlegget; Naturressursene må utnyttes på en bedre måte enn vi hittil har vært vant til å gjøre, het det seg i planen. Det omfattet råstoffer som malm, energi og vann, som var vesentlige faktorer i jern- og stålproduksjonen.

Det ble også utredet mulighet for utvinning av overskuddsvarme gjennom et fjernvarmeanlegg. Dette viste seg å være samfunnsøkonomisk lønnsomt, men ikke bedriftsøkonomisk lønnsomt for Jernverket.

Et industripolitisk tidsskifte
Fra 1975 hadde norske myndigheter satt i verk kraftige stimuleringstiltak for norsk industri gjennom en bevisst motkonjunkturpolitikk, finansiert av fremtidige oljeinntekter. Norge hadde for alvor startet veien mot å bli en oljenasjon da Ekofiskfefltet kom i full drift fra 1975. Men for Jernverkets høye eksportandel på 70 prosent, var ikke stimuleringstiltakene tilstrekkelig. Dessuten sank det norske stålforbruket betydelig etter 1975, med sterk nedgang i skipsbyggingsindustrien.

Frem til 1979 hadde det vært et sentralt mål i norsk industripolitikk å fremme utvikling som bidro til å nå overordnede målsettinger for samfunnsutviklingen, som sysselsetting, lokalisering, arbeidsmiljø og miljøvern. Men med de store internasjonale endringene i økonomi og handel, var også premissene for norsk industri endret. Den samfunnsmessige betydningen ble sterkt nedtonet i forhold til den enkelte bedrifts lønnsomhet, og myndighetene skulle nå prioritere støtte til bedrifter som var levedyktige.

Det ble en rekke møter mellom politisk ledelse i industridepartementet, Jernverksstyret og administrasjonen i tiåret mellom 1975 og 1985, med vekslende industriministre og utskifting av styreledere og styremedlemmer. Per Bakken overtok som administrerende direktør etter Per Blidensol i 1981. Jan P. Syse (H) var industriminister (nr. 4 fra venstre) fra 1983 -1985. Her er han på besøk ved Jernverket på Mo. Fra venstre: klubbformann Hallstein Sjøvoll, adm. dir. Per Bakken, mens Gudleiv Harg, styreformann AS Norsk Jernverk i 1983 – 85 er helt til høyre.

Denne industripolitikken ble videreført av Brundtland-regjeringen og senere av Willoch-regjeringene, og både Høyre og Arbeiderpartiet tok en pragmatisk tilnærming til næringslivets utfordringer. Det som først og fremst skilte de to partiene var spørsmålet om synet på statlig og privat eierskap.

Modernisering
Ved Jernverket ble en ny moderniseringsplan iverksatt på åttitallet, Plan 1980-84, med fokus på modernisering av den skrapbaserte produksjonsløypa og gruvedrift med oppredning ved Rana Gruber. Samlet skulle man investere 760 millioner kroner i planperioden. Resultatet ble bygging av strengstøpeanlegget i Stålverket, bygging av Rana Grubers nye anlegg i Ørtfjellet og nytt oppredningsverk i Vika, anlegg som skulle få stor betydning også for omstillingen og årene etter.

Innen utgangen av 70-tallet hadde Jernverkets råjernsovner mistet sin konkurransefordel og var blitt ulønnsome. Plan 1980-84 satset derfor på modernisering og ombygging til skrapbasert stålsmelting i Stålverket.

I januar 1983 la styret i Norsk Jernverk fram en ny strukturplan. Frem til da hadde Staten investert og gitt tilskudd til Norsk Jernverk på drøyt 2,3 milliarder av datidens kroner, og den nye strukturplanen hadde en prislapp på om lag et like stort beløp.

Effektivisering og delprivatisering
Behovet for effektivisering av den malmbaserte stålproduksjonen ved Jernverket for å oppnå samme styrke som internasjonale stålverk, ble pekt på i flere rapporter på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet.

I januar 1984 la Jernverksstyret fram Plan 1984-86. Der presenterte styret to alternativer for videre drift. Det ene var et ministålverk basert på smelting av skrapjern med 2800 færre ansatte. Det andre alternativet var videreføring av eksisterende drift, med 600 færre ansatte, etter en omfattende effektivisering, produktivitetsforbedring og endring. Forutsetningen for begge alternativ var gjeldssanering og nye investeringer. Stortinget satset på fortsatt videreføring, men stilte strenge krav til nedbemanning.

Klargjøring for oppstart av det nye strengstøpeanlegget i 1982

Jernverkets kapitalbehov og høye gjeldsandel var på nytt tema i Stortinget i 1984, der samlet gjeld var på drøyt 2,2 milliarder kroner samt at underskuddene hadde vært på over 300 millioner i hvert av de siste årene. Departementet mente Norsk Jernverk da skulle ”komme inn i en gunstigere utvikling”, og at Jernverket fra 1987 ville gå med overskudd og ikke ha behov for støtte.

Satsing på fjernvarme
Høsten 1985 inngikk Norsk Jernverk avtale med Helgeland Kraftlag og Rana kommune om etablering av et fjernvarmeanlegg for Jernverket og sentrum i Mo i Rana. Anlegget var beregnet å produsere 40 GWh, der Jernverket skulle bruke halvparten selv mens halvparten gikk til brukere i byen. Den første varmekilden kom fra en av emneovnene i grovvalseverket, og like før jul i 1986 ble fjernvarmeanlegget satt i drift.

Jernverket tar over Spigerverket
I juni 1985 overtok Jernverket alle aksjene i Christiania Spigerverk, etter et turbulent konkurranseforhold over mange år. Samtidig overdro staten 20 prosent av aksjene i Norsk Jernverk til det privateide industrikonsernet Elkem. Jernverket gikk da fra å være et heleid statsselskap til å bli delprivatisert.

I Stortingets behandling i mars 1985 uttrykte industriminister Jan P. Syse håp og tro på at det var lagt et grunnlag for et lønnsomt jernverk, men han stilte imidlertid spørsmål om optimismen var berettiget, sett i lys av tidligere erfaringer.
– Det må likevel være lov å si at vesentlige brikker som vil kunne bidra til en bedre utvikling ved Jernverket og for Rana-samfunnet, nå er på plass, sa Syse fra talerstolen.

Slik gikk det imidlertid ikke, og detaljene rundt omstillingsvedtaket og gjennomføring av omstillingen er tema i neste artikkel i denne artikkelserien.

Tekst av Ivar Hartviksen for Mo Industripark as

Utvidelse av oppredningsverket i Vika og oppbygging av gruveanlegget i Ørtfjellet var en av de tre hovedsatsingene i Plan 1980 -84, og det gjorde det mulig med satsing også på eksportsalg av slig. Denne satsingen ble avgjørende for fortsatt drift ved Rana Gruber etter omstillingen. Bildet er fra det nye området for dagbrudd i Ørtfjellet.

Om Tilbakeblikk-spalten
Ranas industrihistorie strekker seg 170 år tilbake i tid og kan deles inn i tidlig industriutvikling, tiden med Norsk Jernverk og tiden etter omstillingen til privat eierskap.

I 2020 er det 65 år siden oppstarten av A/S Norsk Jernverk. Mye av dagens industri i Mo Industripark drives videre på tuftene til det gamle jernverket. Dette markerer vi med en artikkelserie i år med historiske tilbakeblikk fra anleggsperioden frem til dagens industrivirksomhet. Serien består av seks artikler, en i hver utgave av Industriparknytt. Saken du akkurat har lest er nummer tre i rekken. Den første artikkelen i rekken, Industrieventyret starter, som tar for seg anleggsperioden og oppstarten av A/S Norsk Jernverk, kan du lese her. Den andre artikkelen i rekken, Ny statlig satsing: Rana Gruber, Koksverket og utbygging av Jernverket, kan du lese her. 

Artikkelrekken vil ta for seg følgende tidsepoker
1955                Det hele begynner – Anleggsperioden og oppstart av A/S Norsk Jernverk
1960 – 1975   Ny statlig satsing: Rana Gruber, Koksverket og utbygging av jernverket
1975 – 1985   Stålkrisen og internasjonal stålindustri i endring
1985 – 1995   Et tiår med omstilling
2008 – 2014  Finanskrise og oljesatsing
2015 – 2020  Fra miljøfokus til grønt skifte